Vinterforventninger

Vinteren kommer. Det er ingen tvil nå. Dekkene på bilen er skiftet til noe med mer grep, og garderoben er oppgradert, i alle fall må man begynne å tenke på det. De tjukke jakkene må fram. Genseren. Vi begynner på den lengste årstiden, det vi har aller mest av, i alle fall i Nord-Norge. Det har vært lyst i dag, men det blir stadig mørkere.

Lyspunktene framover er alt det som er vakkert med mørketida, ikke minst nordlyset. Det blir anledning til å tenne stearlinlysene nå. Snart sitter vi der og følger en hver flakkende flamme med blikket, mens den der nordnorske trassen brenner inni oss. Dette overlever vi, sier vi til hverandre. Det er ikke så ille. Snart er det jul.


Og snart er det jul, og jula hadde ikke vært det samme midt på sommeren. Jula gir oss håp og glede, selv i et materialistisk og sekularisert samfunn. Når jula er over føler vi allerede at det går mot lysere tider. Rent faktisk går det mot lysere tider. En ny årstid avløser snart den forrige, med rykkvise, ujevne bevegelser. Sånn er det. Samtidig blir vi eldre, men det snakker vi ikke om. Vi vet det, men vi tenker ikke på det. Ikke verdt å ta det opp. Sånt passer seg ikke å komme innom i en samtale. Det er ikke det årstidenes knakende urverk har å fortelle oss.


Selv om det er sant.