Lysår senere...

I kveld løp jeg. På et punkt la jeg gatelyktene bak meg og satte kursen inn i mørket, på glattisen. Bortsett fra at det var ikke mørkt. En glitrende stjernehimmel falt ned over meg, ikke med nordlys slik som på bildet over, men med tusener av små, lysende nåler. Velkjente punkter. Lys fra tidligere tider, ettersom det lyset som når oss allerede har reist i ganske lang tid. Jeg stirret opp mens jeg løp, og selv om det var glatt, så gled jeg ikke en eneste gang. Billykter stjal nattesynet mitt midlertidig, men snart var det tilbake. Ute på neset stoppet jeg og studerte himmelen ekstra nøye. Ønsket meg et stjerneskudd. Fikk det ikke. Løp hjemover igjen, inn i lyset fra gatelyktene. Løp hele veien hjem mens jeg tenkte på det stjerneskuddet som aldri kom.

Et lite støvkorn. Med mitt navn på. Det er da ikke så mye forlangt?