Selvportrett: Med ryggen mot veggen

Meningen var egentlig å ende serien med amaryllisen (se bl.a. her) med selvportretter sammen med den vakre planten som nå har slått ut i full blomst. Jeg tegnet og planla, men siden blomstene nå er kjempestore fikk jeg nok med å holde beistet i potta. Selvportrettprosjektet endte opp med to akseptable bilder, begge fra prøvefoto-runden, hvor jeg jobba med å finne fokus og beregne hvor jeg skulle stå. Ironisk, kanskje.

Det er noe som føles rart med å ta selvportretter, noe nesten litt flaut. Det burde ikke være sånn. Jeg liker portretter, og synes at alle ansikter er interessante og vakre på hver sin måte. Det burde også gjelde mitt. Det finnes en historie i alle ansikter - kanskje spesielt i selvportrettene. Hva er det fotografen ønsker å vise fram?

Jeg bestemmer meg for at det er en modig ting å gjøre, og jeg tror mange fotografer vil være enige. Det er ikke lett å plassere seg på "feil" side og la kameraet avsløre hvem man er. Her er de i alle fall, selvportrettene mine. Tatt på samme sted som disse portrettene, foran den hvite ovnsmuren i stua. Uten profesjonell lyssetting, kun med det jeg har for hånden. Kornete, og avfarget, slik jeg tenkte det skulle være.

Amaryllis unfolding

Litt overopptatt av denne planten for tiden, jeg vet.

Floral adventskalender

Time Magazine: Året 2009 i bilder

Time Magazine presenterer 2009 slik de så det. De har kikket en del på Obama, naturligvis. Det er mye konflikter; Afghanistan, Palestina, Afrika. Det er mange gode fotografier, og mye som er egnet til å produsere tankespinn rundt den verdenen vi lever i. Nyhetsfotografene gjør en viktig jobb med å dokumentere viktige begivenheter, og de aller beste av dem velger motiver som kan være med på å beskrive mer enn det man rent faktisk ser på bildet. Deri ligger naturligvis fotografiets makt, naturligvis. Makt til å påvirke, forandre, fascinere, fordreie, manipulere, lyve.

Et fotografi er et utsagn, en påstand, et lite bilde av verden sett fra én spesiell vinkel. Det tror jeg det er viktig å erkjenne og ta inn over seg. Og akseptere.

Green Majestic, Nassau i Senjahopen

Klokken er bare 17 i Senjahopen, men det er mørkt nok til at lysene fra havna lyner over vannflaten.

Amaryllis Hippeastrum

Jeg er den heldige eier av både en amaryllis og et Sigma 70-300mm objektiv med makromodus.

Fotografen fotografert

Ofte er det sånn med fotografer at man ikke riktig vet hvordan de ser ut. De holder seg nemlig bak kameraet mesteparten av tiden, og hvis du er så heldig at du får et bilde av dem, så har de kameraet foran ansiktet. Selv har jeg ikke mange bilder av meg selv, men jeg tror nok jeg må ta steget og produsere en serie selvportretter på et punkt. I mellomtiden har jeg vært så heldig å få hjelp av min yngste datter, Jenny. Under fotografering av tenning av julegrana i Mefjordvær ble hun inspirert og spurte om hun ikke kunne få ta med Lumixen, reservekameraet, og ta noen bilder, hun også. Slikt pleier å være en god idé. Resultatet ble en del uklare bilder (må snakke med jenta om å ha tålmodighet nok til å la autofokusen gjøre sitt, og om eksponeringstrekanten, sånn at hun slipper å flikke opp blitzen hele tiden...), men også dette blinkskuddet av undertegnede midt i prosessen med å dokumentere julegrana, nedenfra og opp. Takk skal du ha, Jenny.

Tromsøtur og Vildes første kaffe latte

Gjøre det enkelt

Fotografen Bruce Percy skriver i bloggen sin The Art of Adventure Photography om minimalisme i foto. Jeg har tidligere snakket om å finne sin egen stil, og det enkle kan være et element i en slik "stil", eller "signatur", om man vil. I alle fall er det et godt råd til alle som begynner å fotografere, at man tenker over motivet sitt, og ser hva man kan kutte bort av elementer. Det gjelder andre kunstformer, også, som i det å skrive. Er dette elementet nødvendig for det jeg forsøker å uttrykke? er spørsmålet man må stille seg selv hele tiden. Foto er en umiddelbar kunstform. Hvis det umiddelbare inntrykket er rot og kaos, så blir det rot og kaos bildet uttrykker. Bildene til Bruce Percy gir et umiddelbart rolig inntrykk. Fordi de er enkle.

Båter på blå bakgrunn (Senjahopen)

Tok en photowalk sammen med fotoelevene på kulturskolen i dag morges. Vi gikk gjennom skogen og deretter ned til havet. Frøs fingrene og ørene av oss, men fikk tatt en rekke bilder og eksperimentert litt med mulighetene som ligger i fotoapparatet. Vi ble også vitne til et lys som gikk fra nesten totalt fraværende til blått og mystisk, slik det gjerne gjør i desember i Nord-Norge. Det er ikke mye vi får, så det vi har må vi bruke vettugt.

Jeg har planlagt å ta noen fototurer til Senjahopen. Har blitt litt "mett" på Mefjordvær, kanskje, og søker andre motiver. Dette bildet blir muligens et lite frampek i så måte.

Det må være kjærlighet

Jeg er filleonkel til en attenåring som heter Cecilie, som stakk innom med den nye kjæresten sin i går. Fotografering fulgte naturligvis, og vi improviserte raskt et lite studio der i stua, med pipemuren som bakgrunn og med en lampe som vi bare dro nærmere. Her fikk Cecilie artig ansiktsuttrykk, og jeg likte resultatet. Svært romantisk.

Tilbake til november 2006, en tidsreise for ei lita jente

Backup av november er gjennomført, og min vane tro har jeg gått tilbake i tid for å se hva jeg tok bilder av i november for to år siden. Slik jeg har oppdaget før, så var det få bilder i mappa for november 2007, bare tre. Derfor måtte jeg tilbake til 2006. Der fant jeg dette bildet (det øverste) av Vilde som ligger og ser på tv. I tillegg bestemte vi oss for å gjenskape scenen. Vi fikk det vel ikke helt til på samme måten, men det er i alle fall tydelig at jenta har blitt eldre.

Ventetida er over

Det er det øverste bildet som røper at mitt Nikon D80 igjen har en skinnende ren sensor. Hadde dette vært før rensen, så hadde man kunnet se små flekker og noe som lignet på små taustumper, relativt malplassert mot himmelen. Eller, du ville ikke ha sett dem, for jeg hadde fjernet dem i fotoredigeringsprogrammet. Jeg er glad, og jeg nærmer meg Nikonen med litt famlende fingre. Men fingrene husker hvordan det var.

Det andre bildet er fra dagens julegrantenning i Mefjordvær. Jeg har ikke helt julestemningen ennå, og det er forøvrig alt for tidlig. Men mange folk dukket opp, og grantenninga var startskuddet for adventen. Bildet ble slik jeg planla: Lang lukkertid for å fange opp bevegelsene blant menneskene, mens treet blir sentralt.

Aurora borealis - the movie

De bildene jeg har tatt de siste dagene har ikke vært gode. Lumixen holder ikke spesielt godt mål i mørket, som jeg har nevnt tidligere. For å holde koken her på bloggen publiserer jeg derfor heller denne filmen jeg laget av nordlys-bildene mine fra oktober. Den ligger nå på YouTube. Spennende å se om det er noen som har lyst til å kikke på den.

Sovende traktor

Kanskje jeg ikke alltid behøver å si noe?

Jeg elsker å gjøre det

Alfred Stieglitz - An Icy Night, 1898

Originally uploaded by The Photo History Timeline Collection

“Let me here call attention to one of the most universally popular mistakes that have to do with photography - that of classing supposedly excellent work as professional, and using the term amateur to convey the idea of immature productions and to excuse atrociously poor photographs.”

Alfred Stieglitz (1864-1946) står bak sitatet over. Han var amerikansk fotograf og innbitt forkjemper for å gjøre fotografiet til et akseptert uttrykk i kunstverdenen. Han hadde også, som det framgår av det han sa, mange tanker rundt begrepene profesjonell og amatør. Sitatet går videre slik:

"As a matter of fact nearly all the greatest work is being, and has always been done, by those who are following photography for the love of it, and not merely for financial reasons. As the name implies, an amateur is one who works for love; and viewed in this light the incorrectness of the popular classification is readily apparent."

Ordet amatør har sine røtter i latinen, det kommer fra amare - å elske. En amatør er altså en som gjør noe han elsker å gjøre. Dermed er det lett å se at Alfred Stieglitz er inne på noe viktig, nemlig skillet mellom å gjøre noe for penger og å gjøre noe fordi man virkelig elsker det.

I siste instans er det kanskje ikke så viktig hva man kaller det. Men i alle fall er det greit å vite at amatør er noe man kan erklære seg for med stolthet. Det betyr ikke at man ikke helt vet hva man gjør eller tar dårlige bilder. Tvert i mot. Det gjør at man er fri til å eksperimentere og gå i dybden på noe som man kanskje er den eneste som bryr seg om. Det betyr stor frihet å være amatør.

Frihet er bra. Og når jeg tenker over det Stieglitz har sagt, så er jeg glad for - og stolt over- at jeg er en amatør.

Å snakke med et språk som ikke finnes ennå

Etter å ha besøkt den eksellente fotobloggen til Kjetil Karlsen i dag har jeg tenkt på stil. Det er noe der. Et neste steg for meg selv og mange andre fotografer som skjønner teorien og begynner å få god tilbakemelding på bildene våre. Det er sånn med alle kunstarter. Du lærer deg teknikkene og får erfaring og trening. Du kan produsere noe som er pent, og kanskje til og med noe som får folk til å stoppe opp og tenke. Men ligner det på noe alle andre gjør? Da mangler du egentlig egenart. Du har ingen egen stil.

Sa jeg "du"? Jeg mente "jeg".

En ting er å være "flink". Noe annet er det å ha egenart, en signatur. Picasso kunne male mennesker realistisk. Han kunne lage fine bilder. Men så forlot han det å være "flink" og fant en stil som ingen andre tidligere hadde gjort krav på, men som mange ville kopiere etter ham. Picasso snakket med et språk som ingen hadde hørt før. Han var unik.

Samtidig lurer jeg på om stil og egenart er noe man kan planlegge og arbeide fram, eller om det er noe som bare skjer. Eller kanskje det handler om å dyrke noe man føler kan bli spennende og potensielt fruktbart i sin egen produksjon?

Tror jeg må gå i tenkeboksen med den der problemstillingen, gitt? Noen som har innspill?

Ice ice baby!

Mere frost. Jeg har besøkt en og annen av de andre fotobloggene i Norge, og det er mye av det samme. Vi fryser, og får det på film (og på sensor). Mange, mange gode bilder, og mange dyktige fotografer, både blant amatørene og proffene.

Etter tilbakemelding har jeg vært i stand til å gjøre viktig finpuss på bloggen min etter endringen til det nye utseendet. Fargene har blitt nyansert og arbeidet med, det er nå mulighet til å kommentere (bare forsøk). Jeg er veldig fornøyd med hvordan alt ser ut nå. Til det mye bedre. Det er masse arbeid med å gjennomgå gamle poster for å justere fotografier til den nye størrelsen, men det er det verdt.

Made in Norway

Frost er herlig. I alle fall når den har satt seg fast på gammelt støpejern som ligger henslengt ikke langt unna garasjen i stedet for å ha satt seg fast på yttersiden av lårene fordi man har glemt å ta på seg stil-longs. Denne bloggen ligger ikke henslengt i nærheten av garasjen. Tvert i mot. Vi har som faste lesere åpenbart må ha lagt merke til, innført en helt ny mal. Litt finpuss må vel til, men jeg er i stor grad veldig fornøyd. Bildene blir større nå, og du skal slippe å klikke på dem for å få de store, fine versjonene. En kolonne nedover siden betyr større enkelhet, og det er også bra. Men for all del. Ikke sluk rått min begeistring. Gi gjerne tilbakemelding om du synes dette var et stort steg tilbake, om du er sånn passelig mellomfornøyd, eller om du bare vil skryte av bildene og ikke bryr deg så mye om innpakningen. Eller noe annet.

Lager du bilder av verden, lager verden bilder av deg

Ute i morgenlyset med Lumixen. Det er november. Snøen har vært her og forsvunnet igjen, men alt er frosset. Leonidene var temmelig sjenerte i år, men vi fikk i alle fall nordlys for noen kvelder siden. Jeg fyrer i ovnen, koker kaffe og hører på P1 på radioen, akkurat som en gammel gubbe.

Vent nå litt..!

Rusten er våken

6966
Originally uploaded by TexasValerie

Ut av en morgen

og inn i ei natt

du kjøper noen greier

får ingen rabatt

kom aldri tilbake

når du har dratt

ut av en morgen

og inn i ei natt

Rust sover aldri, som Neil Young sang, og det er greit. Forfallet tar aldri pauser, jobber bare stødig videre. Når det tas på fersken kan det imidlertid bli gode bilder av det. Rustne, råtne, forfalne strukturer. Det er noe med dem. Levd liv, kanskje? Likevel synges det, kanskje mest på trass: Hey hey, my my. Rock n'roll will never die. Eller

Hei og hå

hei og hå

livet er herlig

mens det står på.

John er fra Drammen og tar blant annet deilige bilder av rustne biler som en gang kjørte rundt på veiene, men som nå står og sakte glir fra hverandre. Bildet over er det TexasValerie som har tatt, men Johns bilder finner du for eksempel her.

(Denne teksten inneholder forsøksvise gjendiktninger av Neil Youngs Hey Hey My My).