Kameraer og kvinner

Det skal innrømmes at det er en utfordring å ta bilder med et uvant kamera. Jeg tror ikke det spiller noen rolle om det er dyrere eller billigere, nyere eller eldre. Når man har blitt vant til ett sett av knapper, en måte å tenke på, så er det vanskelig å begynne å tenke nytt. I alle fall tar det tid.

Jeg har ikke tenkt over det før, men jeg merker nå at hendene mine kjenner - og savner - Nikonen. Med mitt reservekamera går jeg rundt og leter etter motiver, og når jeg finner det begynner hendene mine å fikle på vante steder uten å finne det de leter etter. Det er som å ta med seg ei dame hjem, men når du begynner å kjenne etter under dyna, så har alle kroppsdelene byttet plass på henne. Og noen er ikke der en gang!

Ok, det var en dum sammenligning. Men poenget mitt er uansett ganske positivt. Jeg opererer mitt vanlige kamera, Nikon D80, som en gammel kjenning. Vi er langt på nær smeltet sammen som verktøy for å ta bilder. Jeg som operatør og regissør, kameraet som finkalibrert instrument.

Håper de steller godt med kameraet mitt mens de har det, de som utfører sjekk og rens. Bildet over er fra Brøstadbotn, igjen. Jeg har vært der denne helga også, sammen med broren min. Å gå tur med Panasonic Lumix DMC-FZ5 pek-og-klikk-kameraet i stedet for Nikonen, er som å ha et lite one night stand med gammelkjæresten. Litt småspennende, men så merker man begrensningene som gjorde at man endte opp med å bytte henne ut.

Der var en sånn teit sammenligning mellom kamera og kvinner igjen! Hva er det med meg i dag?