Å snakke med et språk som ikke finnes ennå

Etter å ha besøkt den eksellente fotobloggen til Kjetil Karlsen i dag har jeg tenkt på stil. Det er noe der. Et neste steg for meg selv og mange andre fotografer som skjønner teorien og begynner å få god tilbakemelding på bildene våre. Det er sånn med alle kunstarter. Du lærer deg teknikkene og får erfaring og trening. Du kan produsere noe som er pent, og kanskje til og med noe som får folk til å stoppe opp og tenke. Men ligner det på noe alle andre gjør? Da mangler du egentlig egenart. Du har ingen egen stil.

Sa jeg "du"? Jeg mente "jeg".

En ting er å være "flink". Noe annet er det å ha egenart, en signatur. Picasso kunne male mennesker realistisk. Han kunne lage fine bilder. Men så forlot han det å være "flink" og fant en stil som ingen andre tidligere hadde gjort krav på, men som mange ville kopiere etter ham. Picasso snakket med et språk som ingen hadde hørt før. Han var unik.

Samtidig lurer jeg på om stil og egenart er noe man kan planlegge og arbeide fram, eller om det er noe som bare skjer. Eller kanskje det handler om å dyrke noe man føler kan bli spennende og potensielt fruktbart i sin egen produksjon?

Tror jeg må gå i tenkeboksen med den der problemstillingen, gitt? Noen som har innspill?