21. mai 2010

Spøkelsesbildet fra februar/mars 2008



Jeg har ikke funnet fram noen "tidebilder" i det siste, bilder fra to år tilbake i tid. Det fra desember 2007 er det siste, så nå må jeg ta igjen litt.

Først i mars 2008 finner jeg noe. Det handler om noe som skjedde da jeg hadde med klassen på tur til Moen i Målselv. Plutselig strømmer minnene tilbake...

Vi skulle overnatte i en gammel bolig som en gang i tiden huset bygdas lensmann. Det var besteforeldrene til en av elevene som eide huset, og de pleide å bruke det som hytte. De var vennlige nok til å låne det ut til oss. Vi så fram til en hyggelig tur, med overnatting i det eldgamle huset som i alle fall jeg som lærer antok hadde masse historie vi kunne lære oss. I tillegg skulle vi opp i skibakkene i Myrefjell, og spise pizza og bade på Polarbadet.

Det var i utgangspunktet ingenting som slo oss som merkelig med det gamle tømmerhuset. I alle fall ikke mens det var lyst ute. Da vi kom tilbake til huset på kvelden for å forberede oss på selve overnattingen, var ungene oppspilte. De løp en stund rundt og utforsket omgivelsene, og virket ikke som om de kom til å legge seg med det første. Tidligere på dagen hadde jeg forhørt meg om det var noe spennende som kunne knyttes til huset, spesielt med tanke på at det var så gammelt, og det var det naturligvis. Da elevene etter hvert begynte bli trøtte var det flere og flere av dem som samlet seg i stua, rundt ulike spill og i samtale om det de hadde opplevd. Det var kanskje ikke så rart at noen begynte å fortelle spøkelseshistorier. Det gikk på sånne som alle egentlig hadde hørt før. Selv har jeg en klassiker som jeg tidligere hadde servert for elevene, og det var ikke lenge før de ba om at jeg måtte fortelle den på ny. Det gjorde jeg, og elevene samlet seg i ring rundt meg med skrekkblandet fryd i blikkene. Da historien min var ferdig var det noen som mente det begynte å bli litt for skummelt, mens andre igjen ba om flere historier.

Jeg lurte litt på om jeg skulle fortelle ungene det jeg hadde hørt om det huset vi om kort tid skulle forsøke å falle til søvn i. Kanskje ville de bli liggende våkne? Kanskje ville noen bli så skremt at de ville forlange å få lov til å ringe hjem, kanskje til og med insistere på å forlate? Risikoen var stor, og jeg var litt motvillig. Men jeg hadde allerede antydet at jeg hadde fått høre noe, og da ungene forsto at jeg vegret meg for å fortelle hva det var, så fikk de virkelig vann på mølla. De var ikke småunger, hevdet de, og ingen av dem trodde på spøkelser uansett. Så til slutt ga jeg etter.

Jeg fortalte om det store rommet på loftet. Der hadde elevene vært tidligere, så de visste hva jeg snakket om. I følge mine opplysninger, sa jeg, så bodde datteren til lensmannen der oppe en gang på slutten av 1800-tallet. Hun var gravid utenfor ekteskap, noe som ikke var noen liten bagatell den gangen, forsikret jeg mine søte små. Jeg fortalte om hvordan fødselen hadde tatt en tragisk vending da komplikasjoner oppstod, og barnet døde. Moren tok det ikke så pent, hun ble faktisk ikke så rent lite forstyrret av det hele. Om natten vekket hun ofte huset med sorgfulle rop etter det lille barnet som hun gikk og lette etter. Ingen så ut til å kunne hjelpe henne, noe som var utrolig trist, for jenta var jo bare en ungdom og hadde livet foran seg. Til slutt tok hun livet av seg, oppe på det samme rommet som elevene mine hadde utforsket tidligere på dagen.

På dette tidspunktet i historien var all fnising dødd ut. Alle morsomme kommentarer var fraværende. Nå kom det som var selve spøkelseshistorien. Jeg fortalte elevene at jeg selv ikke trodde på denslags, men at en god historie nok kunne bringe atmosfære til et hus som det vi befant oss i... og jeg la vekt på å fortelle resten uten noen dramatiske effekter, så nøkternt og nøytralt som mulig.

Det var nemlig bare det, at etter den unge jentas tragiske død så kunne man fremdeles høre henne om nettene. Folk som hadde overnattet i den gamle lensmannsboligen kunne fortelle om en sørgmodig ungpikestemme som ropte etter barnet sitt, og om en merkelig kulde som liksom fylte rommene og som gikk gjennom marg og bein på dem som opplevde det.

Det var det hele. Historien hadde gjort inntrykk, men etter noen få minutter var den skumleste stemningen over. Elevene fortsatte å spille, leke og snakke sammen, og det var mange som snakket om "spøkelset", om hva som ville skje om de så det. Noen bestemte seg for å lage et liksom-spøkelsesbilde i trappa opp til loftet. Ei jente hev et laken over seg og de fikk meg til å ta bilde av henne. For å gjøre bildene ekstra effektfulle brukte jeg lang lukkertid, og vi lo godt av resultatet. Og ingen sov dårlig om natten, og vi hørte ingen klagende stemmer som ropte etter døde barn. Ikke i det hele tatt. Dagen etter dro vi hjem.

Og sant å si hadde jeg glemt denne historien til jeg gikk to år tilbake i tid for å se over de bildene jeg tok da. Bildet i dette innlegget er av jenta med laken over seg, vårt fiktive spøkelse. Det som gir meg litt frysninger er at nå når jeg kikker på fotografiet, sånn cirka midt på døra, så er det som om jeg kan se et ansikt. Eleven hadde et laken over hodet, så det er ikke henne vi ser.

Som sagt, så er jeg ikke typen til å tro noe særlig på spøkelser, men det er underlig. Kikk selv, og se om du ser henne posere for en fotograf som ikke er klar over hva det er han fanger inn, med et mørkt blikk som liksom går rett inn i sjela til alle som ser på...

0 kommentarer:

Related Posts with Thumbnails

Sist oppdaterte av favorittene

Det oppstod en feil i denne gadgeten

Follow this blog with bloglovin

Follow Notater fra utposten Follow Notater fra utposten

Følgere

  © Free Blogger Templates 'Photoblog II' by Ourblogtemplates.com 2008

Back to TOP