Notat fra Europa 10: En klang fra Notre Dame

Dies irae, dies illa
Solvet saeclum in favilla

Teste David cum sibylla

Quantus tremor est futurus

Quando Judex est venturus

Se det uskyldige blod som er gydt
På et sted som Notre Dame

Nå vil du gjenta den skammen på nytt

På et sted som Notre Dame

Du kan lyve for dine adepter

Kløve ord for Justitias kram

Men du kan ikke rømme

Fra den som vil dømme deg her

Ja, nettopp her i Notre Dame

Og her er en gåte minst like sakral
Som en klang i Notre Dame

Hvem er et monster og hvem er normal?

Som en klang, klang, klang,klang
Klang, klang, klang, klang

Klang i Notre Dame

Notat fra Europa 9: Louvre (ansikter i mengden)

Litt fotofilosofi (fotosofi): Hvorfor står vi i kø for å ta bilde av ett bilde som vi har sett en million ganger før, av en person som må ha ett av verdens mest gjenkjennbare ansikter? Jeg fikk bedre bilder av Mona Lisa enn dette, men det slår meg nå i ettertid. Hvorfor brøyte seg fram i menneskemengden og peke kameraet mot henne? Forsåvidt samme med Venus fra Milo, som jeg også har bilde av. Ansiktene under, derimot, har du sikkert ikke sett før?

Notat fra Europa 8: Paris

Før turen vår gjennom Europa så foretok jeg en vurdering av hva jeg skulle ha med meg. Jeg var begrenset til en ryggsekk, og det virket naturlig å gjøre et valg i forhold til fotoutstyret. Synnév mente at jeg skulle la det dyre speilreflekskameraet ligge igjen hjemme, men det kom aldri på tale. Nok en gang husket jeg på det kloke ordene som sto i tipsboka som fulgte med kameraet: Kameraet ditt er et redskap, ikke et smykke. Noe sånt.

Men jeg tok bare med et eneste objektiv, min favoritt, men også det minst fleksible; mitt 50mm fastobjektiv. Ingen zooming. Ingen vidvinkel. Bare en masse løping fram og tilbake. Men sykt fine bilder. Et slikt objektiv umuliggjør i stor grad å fange store bygningsmasser, man blir begrenset til å bry seg om detaljer.

I en by som Paris spiller dette en rolle. For å ta bilder av Eiffeltårnet eller Notre Dame må man altså stå temmelig langt unna. Kanskje jeg skaffer meg et sykt bra allround-objektiv til neste gang?

Uansett: Paris. To stavelser, som i likhet med ordet "Roma", men ikke på samme måten med så mange andre ord, bringer opp en hel bønsj av assosiasjoner og forventninger. I det store og det hele, for å være ærlig: Paris var dyrt, servitørene var sure, turister (inkludert oss) var overalt. Veldig lite accordion, må jeg si.

Likevel er Paris så digert, og jeg innser at vi bare surfa litt innom overflaten, så det er nok verdt å komme tilbake en annen gang. Mye å ta bilde av, er det i alle fall. Selv etter at man har fotografert de aller mest åpenbare attraksjonene.

Og til slutt, dagen før vi skulle forlate, så dukka det opp en gammel mann på metroen som spilte accordion mens passasjerene stirret dødt foran seg. Jeg var den eneste som klappa da han var ferdig, og den gamle mannen brøt ut i verdens bredeste smil. Så jeg antar at det finnes et annet Paris, et sted under all overflaten.

Notat fra Europa 7: Gold Beach

6. juni 1944 gikk allierte styrker i land i Normandie, Frankrike. Dagen har blitt hetende D-Day, og operasjonen gikk under det militære kodenavnet Operation Overlord. Å reise rundt i Normandie i dag betyr å hele tiden bli minnet om det som skjedde den gangen. I Carentan vaier det amerikanske flagget ved siden av det franske, og gatene har navn som Rue 101. Airborne. Med base i Caen, dro vi på utflukt til Bayeux og Carentan, og til en av strendene som ble brukt som landingsområde for allierte tropper under den massive invasjonen i 1944. Strendene har mistet sine originale navn, og framstår i dag under de kodenavnene som de allierte styrkene ga dem. Vi besøkte Gold Beach, og småbyen Arromanches, hvor de tyske styrkene hadde befestet seg. I dag er det fremdeles D-Dagen som preger Arromanches; museer, film, suvenirer. En hel liten industri er bygd opp.

Det er ikke Gold Beach du ser portrettert i filmer som Saving Privat Ryan. Amerikanerne møtte voldsom motstand, og mange soldater mistet livet. Det var britene som var ansvarlig for Gold Beach, og også her var det mange døde. Likevel klarte de allierte stridsvognene relativt raskt å etablere herredømme på land, og i løpet av dagen kom britene så langt som til utkanten av Bayeux.

Stranden, med restene av britenes landgangskonsruksjoner fremdeles stikkende opp av vannet. Vi var i Arromanches ved høyvann.

I muséet fant jeg denne originale siden fra en radiomeldingsblokk. Jeg syntes den var ekstra rørende, kanskje fordi jeg selv er radiomann i Heimevernet, og har fylt ut mang en slik side med små meldinger som snakkes inn i radioen eller sendes med ordonnans.

Arromanches litt fra høyden. Et sydende liv basert og masse turister. Alt basert på en hendelse for mer enn 65 år siden. Men en ganske viktig hendelse.

Minnesmerket for de falne på Gold Beach. Etter hvert begynte det å regne litt den dagen vi var besøk, men i det minste fikk vi ekstremt fotogene skyer.

Notat fra Europa 6: Fargerike kyr og bønder i Bordeaux

Etter Spania var målet vårt Paris. På veien nordover fra Barcelona insisterte jeg på et opphold i Bordeaux. Ikke for å reise rundt på chateauer og lære om vin, kanskje mest for å ha vært der. Byen var veldig koselig. Jeg fikk sitte på fransk fortauskafé for første gang i mitt liv, og nippet naturligvis til et lite glass vin rouge.

Noe av det første Synnév kommenterte var at det var så stille og rolig i byen da vi kom. Butikkene var stengt selv om det var midt i uka. Senere på kvelden begynte det å smelle noe voldsomt. Vi lurte fælt på hva som skjedde, men fikk forklaringen dagen etter. Det hadde vært Frankrikes nasjonaldag, 14. juli.

Besøket vårt i Bordeaux falt også sammen med et litt sært kunstprosjekt denne sommeren, nemlig over 60 dekorerte kyr som var plassert rundt omkring i byen. Det var kyr som surfet, kyr på stylter, og i alle regnbuens farger. Ganske artig.

Ellers lærte vi at Bordeaux har et voldsomt uteliv til å være en ikke alt for stor by, noe som fikk meg til å tenke ut følgende snedige påstand: Hvis Tromsø er Nordens Paris, så er Bordeaux Frankrikes Tromsø. Setningen får naturligvis ekstra vekt ettersom Bordeaux anser Paris for å være den store fienden, både innenfor fotball og andre ting.

Vår franske reise var ikke over med vakre Bordeaux, men det får vi komme tilbake til.

Notat fra Europa 5: Spansk spenning

Interrail-turen vår fortsetter, men det har vist seg vanskelig å skaffe nett-tilgang og strøm samtidig, mange steder. Mye kan kanskje skyldes at jeg betalte en operatør for en måneds tilgang da vi var i København, men en som åpenbart ikke opererer i Spania og Frankrike. Uansett: Vi befinner oss for tiden i Praha, snart på slutten av reisen vår. Disse bildene derimot, er fra Barcelona.

Vi ville så gjerne følge seierherrene i VM i riktig land, og vi satset alt på Spania. Vi reiste sørover for å komme til Barcelona, en by vi antok det ville være spesielt morsomt å være i når spanjolene gikk av med seieren i fotball-VM. Vi kunne ha satset på nederlenderne, men gjorde det ikke. De var imidlertid til stede på sportsbaren vi hadde slått oss ned på mange timer i forveien, i form av to modige jenter. Til vill buing fra alle Torresene og Villaene i lokalet gikk de fram til baren og bestilte sine drinker. Senere så vi dem ikke.

Midt i andre omgang ble Synnév helt 100% sikker på at nederlenderne kom til å vinne. Hun nektet å følge med, og hadde et skikkelig angrep av defaitisme. Jeg på min side, sto på mitt, om at spanjolene kom til å vinne. Så skjer det som nå er historie: Ballen settes forbi den tyske målvakten, og Spania er verdensmestere i fotball. En annen ting som også er historie er at kameraet mitt falt av bordet i jubelen, og da kampen ble blåst av ikke lenge etterpå, fikk jeg ikke avtrekkeren til å virke. Jeg trykket, men fikk verken fokusert eller tatt noen bilder. Jeg var våpenløs, og skulle så gjerne ha dokumentert resten av feiringen; de ville ropene, alle hi-fivene, de nigerianske trommeslagerne, alle bilene og scooterene med flagg, all tutingen og alle de glade gærningene i trafikken.

Slapp av. Jeg klarte å fikse kameraet mitt dagen etter, og alt er i orden nå. Men jeg gikk altså glipp av noen helt utrolige gledesscener. Kanskje like greit at jeg har mine egne minner i hodet? Noen ganger blir man jo så opptatt av å dokumentere situasjonen at man glemmer å delta i den.

Både Synnév og jeg deltok denne gangen, og vi glemmer det nok aldri.

Notat fra Europa 4: Smoke on the water

We all came down to Montreaux...

...to the Lake Geneva shoreline...

Dette er altså selve innsjøen som det refereres til i Deep Purples signaturlåt "Smoke on the Water". Artig å ha passert den. Fine landskaper i Sveits, forresten. Beklager eventuelle reflekser fra vinduet. Bildene er tatt i full fart gjennom idyllen.

Notat fra Europa 3: Soloppgang i Singen

Ikke fortell meg at ikke jernbanestasjoner kan være vakre. Denne ligger i Singen, sør i Tyskland, helt på grensen til Sveits. Der sov vi på skift mens natten gikk mot tidlig morgen og vi kunne dra videre. Bildet er tatt grytidlig, mens en kommende soloppgang farget himmelen i herlige farger. Jeg vet ikke om det var fotograferingen eller at vi var to mistenkelige individer i sovepose på perrongen som var årsak til at Bundespolizei dukket opp like etterpå. Passene ble sjekket og vi ble utsatt for et lett forhør. Keine problem, viste det seg å være, og straks etterpå lot de oss være i fred.

Notat fra Europa 2

Reisen vår fortsetter, og det er ikke alltid like lett å finne nett-tilgang og/eller strøm til netbooken vår. Derfor føler jeg veldig at jeg henger etter. Det jeg burde fortelle om i dag via fine bilder og spennende tekst er naturligvis Spanias VM-seier i går kveld, som vi bevitnet fra en sportsbar i Barcelona. Men de bildene må prosesseres og forberedes.

Så her noen andre reisebilder. Mer kommer.

Notat fra Europa 1

Vi er på vei, eldstedattera og jeg, på Interrail. I skrivende stund sitter vi ombord på SJs lyntog X2000. Målet er København, en midlertidig stopp med VM-semifinale, før vi fortsetter videre i Europa. Reiseruten så langt er ikke 100% klarlagt, men det er også sjarmen med denne reisemåten, er det ikke?

Så langt har vi i bunn og grunn bare sittet på tog. Reisen fra Narvik til København er sannsynligvis den lengste vi kommer til å foreta oss i ett strekk. Vi har nå forsøkt oss på å sove på tog - noe som er vanskelig, søke om reisetidsgarantipenger fordi vi så langt er nesten to timer forsinket - noe som har vært lett fordi SJ er veldig imøtekommende, og finne på ting som kan underholde oss på lange togreiser, noe som også har gått ganske greit. Bøker, peoplewatching, søvn, og blogging når man en gang i blant får nett.

Nye rapporter fra utposten Europa følger!