Hun som går foran

Det er en tanke nesten bortenfor fatteevnen at man har barn som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for en selv. Noe som springer ut av en selv, ledd i kjeden som fortsetter inn i framtida også når man selv ikke er der. Jeg har tre døtre, og Synnév var den første.

Min eldste datter tar sitt utvekslingsår i England. Mye av det hun opplever virker fremmed for meg. Hun studerer psychology og law, og når hun snakker engelsk over Skypen høres hun nesten ut som en innfødt. Snart må hun regnes som en voksen, med alle fordeler og ulemper det medfører. Samtidig er hun fremdeles et barn som savner foreldrene sine. Opp gjennom tenårene har hun slåss for sin frigjøring, og som alle i hennes alder begynner hun kanskje underbevisst eller bevisst å lure på om hun vil ha friheten. Det er skremmende og fantastisk på samme tid, husker jeg. Sånn er det nå også. Allerede kan hun masse ting som jeg ikke kan. Hun har gjort erfaringer som er andre enn mine (sikkert noen som er like, også).

Det er med masse stolthet og kjærlighet jeg observerer henne nå. Nye ting hele tiden, nesten som da hun var bitteliten. Da var det nye framskritt hver dag. Nå er hun igjen inne i en intens læringsprosess, og vi havner mer og mer på sidelinja. Det er sånn det skal være.

Synnév er så godt som voksen, men forblir min lille flinke jente. Hun er hardtarbeidende, sterk, målbevisst, kjærlig, fornuftig, sprø, glad. Et godt menneske, uten tvil. Ett som jeg er glad for at jeg var med på å sette til verden.

Du gjør ære på en pappa, Synnév, og jeg er glad i deg.

---

Og du ba om det.