Ventetida er over

Det er det øverste bildet som røper at mitt Nikon D80 igjen har en skinnende ren sensor. Hadde dette vært før rensen, så hadde man kunnet se små flekker og noe som lignet på små taustumper, relativt malplassert mot himmelen. Eller, du ville ikke ha sett dem, for jeg hadde fjernet dem i fotoredigeringsprogrammet. Jeg er glad, og jeg nærmer meg Nikonen med litt famlende fingre. Men fingrene husker hvordan det var.

Det andre bildet er fra dagens julegrantenning i Mefjordvær. Jeg har ikke helt julestemningen ennå, og det er forøvrig alt for tidlig. Men mange folk dukket opp, og grantenninga var startskuddet for adventen. Bildet ble slik jeg planla: Lang lukkertid for å fange opp bevegelsene blant menneskene, mens treet blir sentralt.

Aurora borealis - the movie

De bildene jeg har tatt de siste dagene har ikke vært gode. Lumixen holder ikke spesielt godt mål i mørket, som jeg har nevnt tidligere. For å holde koken her på bloggen publiserer jeg derfor heller denne filmen jeg laget av nordlys-bildene mine fra oktober. Den ligger nå på YouTube. Spennende å se om det er noen som har lyst til å kikke på den.

Sovende traktor

Kanskje jeg ikke alltid behøver å si noe?

Jeg elsker å gjøre det

Alfred Stieglitz - An Icy Night, 1898

Originally uploaded by The Photo History Timeline Collection

“Let me here call attention to one of the most universally popular mistakes that have to do with photography - that of classing supposedly excellent work as professional, and using the term amateur to convey the idea of immature productions and to excuse atrociously poor photographs.”

Alfred Stieglitz (1864-1946) står bak sitatet over. Han var amerikansk fotograf og innbitt forkjemper for å gjøre fotografiet til et akseptert uttrykk i kunstverdenen. Han hadde også, som det framgår av det han sa, mange tanker rundt begrepene profesjonell og amatør. Sitatet går videre slik:

"As a matter of fact nearly all the greatest work is being, and has always been done, by those who are following photography for the love of it, and not merely for financial reasons. As the name implies, an amateur is one who works for love; and viewed in this light the incorrectness of the popular classification is readily apparent."

Ordet amatør har sine røtter i latinen, det kommer fra amare - å elske. En amatør er altså en som gjør noe han elsker å gjøre. Dermed er det lett å se at Alfred Stieglitz er inne på noe viktig, nemlig skillet mellom å gjøre noe for penger og å gjøre noe fordi man virkelig elsker det.

I siste instans er det kanskje ikke så viktig hva man kaller det. Men i alle fall er det greit å vite at amatør er noe man kan erklære seg for med stolthet. Det betyr ikke at man ikke helt vet hva man gjør eller tar dårlige bilder. Tvert i mot. Det gjør at man er fri til å eksperimentere og gå i dybden på noe som man kanskje er den eneste som bryr seg om. Det betyr stor frihet å være amatør.

Frihet er bra. Og når jeg tenker over det Stieglitz har sagt, så er jeg glad for - og stolt over- at jeg er en amatør.

Å snakke med et språk som ikke finnes ennå

Etter å ha besøkt den eksellente fotobloggen til Kjetil Karlsen i dag har jeg tenkt på stil. Det er noe der. Et neste steg for meg selv og mange andre fotografer som skjønner teorien og begynner å få god tilbakemelding på bildene våre. Det er sånn med alle kunstarter. Du lærer deg teknikkene og får erfaring og trening. Du kan produsere noe som er pent, og kanskje til og med noe som får folk til å stoppe opp og tenke. Men ligner det på noe alle andre gjør? Da mangler du egentlig egenart. Du har ingen egen stil.

Sa jeg "du"? Jeg mente "jeg".

En ting er å være "flink". Noe annet er det å ha egenart, en signatur. Picasso kunne male mennesker realistisk. Han kunne lage fine bilder. Men så forlot han det å være "flink" og fant en stil som ingen andre tidligere hadde gjort krav på, men som mange ville kopiere etter ham. Picasso snakket med et språk som ingen hadde hørt før. Han var unik.

Samtidig lurer jeg på om stil og egenart er noe man kan planlegge og arbeide fram, eller om det er noe som bare skjer. Eller kanskje det handler om å dyrke noe man føler kan bli spennende og potensielt fruktbart i sin egen produksjon?

Tror jeg må gå i tenkeboksen med den der problemstillingen, gitt? Noen som har innspill?

Ice ice baby!

Mere frost. Jeg har besøkt en og annen av de andre fotobloggene i Norge, og det er mye av det samme. Vi fryser, og får det på film (og på sensor). Mange, mange gode bilder, og mange dyktige fotografer, både blant amatørene og proffene.

Etter tilbakemelding har jeg vært i stand til å gjøre viktig finpuss på bloggen min etter endringen til det nye utseendet. Fargene har blitt nyansert og arbeidet med, det er nå mulighet til å kommentere (bare forsøk). Jeg er veldig fornøyd med hvordan alt ser ut nå. Til det mye bedre. Det er masse arbeid med å gjennomgå gamle poster for å justere fotografier til den nye størrelsen, men det er det verdt.

Made in Norway

Frost er herlig. I alle fall når den har satt seg fast på gammelt støpejern som ligger henslengt ikke langt unna garasjen i stedet for å ha satt seg fast på yttersiden av lårene fordi man har glemt å ta på seg stil-longs. Denne bloggen ligger ikke henslengt i nærheten av garasjen. Tvert i mot. Vi har som faste lesere åpenbart må ha lagt merke til, innført en helt ny mal. Litt finpuss må vel til, men jeg er i stor grad veldig fornøyd. Bildene blir større nå, og du skal slippe å klikke på dem for å få de store, fine versjonene. En kolonne nedover siden betyr større enkelhet, og det er også bra. Men for all del. Ikke sluk rått min begeistring. Gi gjerne tilbakemelding om du synes dette var et stort steg tilbake, om du er sånn passelig mellomfornøyd, eller om du bare vil skryte av bildene og ikke bryr deg så mye om innpakningen. Eller noe annet.

Lager du bilder av verden, lager verden bilder av deg

Ute i morgenlyset med Lumixen. Det er november. Snøen har vært her og forsvunnet igjen, men alt er frosset. Leonidene var temmelig sjenerte i år, men vi fikk i alle fall nordlys for noen kvelder siden. Jeg fyrer i ovnen, koker kaffe og hører på P1 på radioen, akkurat som en gammel gubbe.

Vent nå litt..!

Rusten er våken

6966
Originally uploaded by TexasValerie

Ut av en morgen

og inn i ei natt

du kjøper noen greier

får ingen rabatt

kom aldri tilbake

når du har dratt

ut av en morgen

og inn i ei natt

Rust sover aldri, som Neil Young sang, og det er greit. Forfallet tar aldri pauser, jobber bare stødig videre. Når det tas på fersken kan det imidlertid bli gode bilder av det. Rustne, råtne, forfalne strukturer. Det er noe med dem. Levd liv, kanskje? Likevel synges det, kanskje mest på trass: Hey hey, my my. Rock n'roll will never die. Eller

Hei og hå

hei og hå

livet er herlig

mens det står på.

John er fra Drammen og tar blant annet deilige bilder av rustne biler som en gang kjørte rundt på veiene, men som nå står og sakte glir fra hverandre. Bildet over er det TexasValerie som har tatt, men Johns bilder finner du for eksempel her.

(Denne teksten inneholder forsøksvise gjendiktninger av Neil Youngs Hey Hey My My).

Haikuminne fra Malaga

I skyggen tappet de

moscatel fra gamle fat

sånn smaker smil

(15. juli 2009. Antigua Casa de Malaga. Mine skyldner krittet opp på bordet.)

Kameraer og kvinner

Det skal innrømmes at det er en utfordring å ta bilder med et uvant kamera. Jeg tror ikke det spiller noen rolle om det er dyrere eller billigere, nyere eller eldre. Når man har blitt vant til ett sett av knapper, en måte å tenke på, så er det vanskelig å begynne å tenke nytt. I alle fall tar det tid.

Jeg har ikke tenkt over det før, men jeg merker nå at hendene mine kjenner - og savner - Nikonen. Med mitt reservekamera går jeg rundt og leter etter motiver, og når jeg finner det begynner hendene mine å fikle på vante steder uten å finne det de leter etter. Det er som å ta med seg ei dame hjem, men når du begynner å kjenne etter under dyna, så har alle kroppsdelene byttet plass på henne. Og noen er ikke der en gang!

Ok, det var en dum sammenligning. Men poenget mitt er uansett ganske positivt. Jeg opererer mitt vanlige kamera, Nikon D80, som en gammel kjenning. Vi er langt på nær smeltet sammen som verktøy for å ta bilder. Jeg som operatør og regissør, kameraet som finkalibrert instrument.

Håper de steller godt med kameraet mitt mens de har det, de som utfører sjekk og rens. Bildet over er fra Brøstadbotn, igjen. Jeg har vært der denne helga også, sammen med broren min. Å gå tur med Panasonic Lumix DMC-FZ5 pek-og-klikk-kameraet i stedet for Nikonen, er som å ha et lite one night stand med gammelkjæresten. Litt småspennende, men så merker man begrensningene som gjorde at man endte opp med å bytte henne ut.

Der var en sånn teit sammenligning mellom kamera og kvinner igjen! Hva er det med meg i dag?

Ett kamera i hånden er bedre enn fire svin på skogen

Mitt Nikon D80 er nå inne til Check & Clean, og forhåpentligvis kommer det tilbake splunkende glitrende flunkende knitrende rent og klart for nye titusenvis av fotografier. Forøvrig har jeg gjort noe research på Flickr sin kamerafinner, og funnet ut at D80 er det fjerde mest brukte kameraet. Et par Canonmodeller, samt iPhone(!) er mer populært.

Reservekameraet mitt, Panasonic Lumix DMC-FZ5 ligger langt nede på popularitetsskalaen, men det er fremdeles fullt mulig å ta gode bilder med det. Se bare på disse bidragene fra Flickr-brukere:

Marejada, av Scuba Hobbes 

2.Nov.09 (^) ♥, av ๖ۣۜSỏмα → Exam'z' 

Curiosidad / Curiosity, av * Cati Kaoe *

Esferas doradas, også av * Cati Kaoe *

Så det, så. Det beste kameraet er det du har for hånden, og for min hånd ligger nå Lumixen. Det er en god del mindre i størrelse. Det føles for lett når jeg holder det, og det er uvant å bruke, men jeg kommer sikkert fort inn i det.

Heroisk ensomhet

Camping er overvurdert i november (HDR) - Brøstadbotn

Skogbunn - Brøstadbotn. Jeg har avfarget så mye i det siste. På disse var det artig å tvert i mot forsterke de fine fargene ørlite.

Siste fra Brøstadbotnturen min nå i helga. Øverste er ett av HDR-bildene som ble litt kult, selv om vinden i tretoppene trippeleksponerte noen av greinene. Det kan jeg leve med. Campingvogna står på andre siden av veien i nærheten av hytta, og sannheten er at jeg har fotografert den før. Først nå ble det som jeg hadde tenkt meg. Det måtte altså HDR til for å skape den følelsen av heroisk ensomhet som jeg var ute etter.

Deretter skogbunn. Den var flott og mange steder frossen, men dessverre skuffende enhetlig. Eller kanskje jeg ikke så godt nok etter. Jeg lot være å fotografere elgbæsjen som beviste at store dyr hadde stått og spionert på meg mens jeg tok midnattsbadet mitt i jacuzzien.

Akkurat som jeg hadde hatt på følelsen.

Mer fra helga: Spennende mørke-HDR

Her kommer mer fra helga mi i Brøstadbotn. Som nevnt var HDR-landskap ett av målene mine, og jeg forsøkte også å ta bilder om kvelden. Nå er det jo slik at det er mindre vanlig med HDR-bilder fra kvelds- og nattlandskaper, men det bør jo ikke hindre en fra å forsøke. Dette treet på andre siden av veien fra hytta endte opp med å bli ganske spennende, syntes jeg. Scenen ligner jo ikke på noe fra virkeligheten, men likevel.

Senere i dag, eller i morgen, det andre jeg gjorde av fotografiske aktiviteter i Brøstadbotn: Rim på høstløv.

Tidlig november i Brøstadbotn (HDR)

Låven nedenfor hytta er midt i et herlig forfall.

Måne over Senja. Forgrunn, bakgrunn, og noe i midten.

Siden onsdag har jeg vært i Brøstadbotn på hytta. Der har de kommet langt, med Internett over fiber og det hele. Alt som har hindret meg fra å komme på nett har vært mangel av en vanlig nettkabel. Fotomessig har målet vært å fotografere litt av landskapet i HDR, og det har jeg gjort. Smakebiter over.

Ett klikk. En brennvidde. En sjanse.

Ett av fotoprosjektene mine heter People I Met on Tuesday, inspirert av noe jeg har glemt. Det går i korthet ut på at jeg fotograferer folk jeg møter i løpet av dagen. Reglene er relativt enkle:

1. En brennvidde, eller et fastobjektiv, samme på alle.
2. Ett klikk, og så må du enten bruke bildet eller la være.

Dette bildet representerer femten av de menneskene jeg møtte i løpet av tirsdag 03. november 2009. Noen ville ikke la seg portrettere - helt greit, jeg maser aldri - og én lignet så lite på seg selv at jeg valgte å ikke bruke det (sorry, Berit).

Så her er de altså. Femten tilfeldige mennesker som fikk smile eller la være, se i kamera eller late som ingenting, til og med skjule ansiktet med hendene. Ett klikk. En brennvidde. En sjanse.

Takk for innsatsen! Her er portrettene i en-og-en-versjoner.

Hun som går foran

Det er en tanke nesten bortenfor fatteevnen at man har barn som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for en selv. Noe som springer ut av en selv, ledd i kjeden som fortsetter inn i framtida også når man selv ikke er der. Jeg har tre døtre, og Synnév var den første.

Min eldste datter tar sitt utvekslingsår i England. Mye av det hun opplever virker fremmed for meg. Hun studerer psychology og law, og når hun snakker engelsk over Skypen høres hun nesten ut som en innfødt. Snart må hun regnes som en voksen, med alle fordeler og ulemper det medfører. Samtidig er hun fremdeles et barn som savner foreldrene sine. Opp gjennom tenårene har hun slåss for sin frigjøring, og som alle i hennes alder begynner hun kanskje underbevisst eller bevisst å lure på om hun vil ha friheten. Det er skremmende og fantastisk på samme tid, husker jeg. Sånn er det nå også. Allerede kan hun masse ting som jeg ikke kan. Hun har gjort erfaringer som er andre enn mine (sikkert noen som er like, også).

Det er med masse stolthet og kjærlighet jeg observerer henne nå. Nye ting hele tiden, nesten som da hun var bitteliten. Da var det nye framskritt hver dag. Nå er hun igjen inne i en intens læringsprosess, og vi havner mer og mer på sidelinja. Det er sånn det skal være.

Synnév er så godt som voksen, men forblir min lille flinke jente. Hun er hardtarbeidende, sterk, målbevisst, kjærlig, fornuftig, sprø, glad. Et godt menneske, uten tvil. Ett som jeg er glad for at jeg var med på å sette til verden.

Du gjør ære på en pappa, Synnév, og jeg er glad i deg.

---

Og du ba om det.

Vi som liker å skyte fly

Dette flyet har jeg skutt. Det tilhører Austrian Airlines og frakter passasjerer

Jeg vokste opp i nærheten av en flyplass, Bardufoss. Kanskje er det derfor jeg har utviklet en fascinasjon for fly. Ofte synes jeg de er vakre. Egentlig skulle jeg ha gjennomført et flyplass-fotograferings-prosjekt. Spesielt fordi jeg fremdeles husker så godt alle "Fotografering forbudt"-skiltene som sto plassert på alle steder der man hadde godt utsyn over rullebane og andre flyplass-anlegg. Nå i morges leste jeg et intervju med en fotograf som har fly som spesialitet, Jeffrey Milstein. Han ligger på ryggen og "skyter" dem i det de er i ferd med å lande. Så arrangerer han bildene på forskjellige kunstferdige måter slik at de nesten ligner leketøysfly satt opp ved siden av hverandre.

Fly må veie masse, likevel har de som regel ingen problemer med å lette selv om de i tillegg til alt metallet må drasse på en masse passasjerer. Det forundrer meg hver gang jeg sitter på. Selv om jeg vet at det finnes en vitenskapelig forklaring, så virker det nesten magisk.

Dette flyet har Clydeorama skutt. Det tilhører det amerikanske forsvaret og frakter våpen.

Noen fly frakter passasjerer, andre fly har andre funksjoner. F-22 er laget for å være usynlig på radar. I buken bærer den våpen. Flyet har en usannsynlig prislapp og er stappet med moderne teknologi. F-22 sin funksjon er å være herre over himmelen i tilfelle krig. Det kommer den til å være. Faktisk ville amerikanerne vært herre over himmelen med de flyene de begynte å utvikle på midten av 60-tallet, så F-22 framstår som en svært kostbar unødvendighet. Men rent estetisk synes jeg det er et utrolig vakkert fly. Nesten en flygende skulptur.

Til min glede oppdaget jeg at Jeffrey Milsteins hjemmeside ønsker besøkende velkommen med buken til ett.

Mefjordværmorgen

Man er jo heldig som bor i et landskap som har så mye å by på som Mefjordvær. Storm. Midnattsol. Aurora. Fata morgana. I morges var himmelen rød, så før jeg ordnet til frokost til ungene, mens de ennå satt i stua og gned søvnen ut av øynene, så stakk jeg ut, nedfor veien for å komme klar av telefon- og strømledninger (når legges disse i jorda eller erstattes av trådløse alternativer!?) og dokumenterte. Mefjordværmorgen. Rød og fin.

Så gikk jeg inn, vekket ungene som hadde sovnet av i stua, og skar noen brødskiver.

Smånervøs mosaikk

 Klikk på bildet for større versjon

Igjen har jeg brukt Mosaic maker til å lage en liten medley over bilder fra Flickr. Denne gangen var søkeordet "anxious", til ære for Halloween denne helga. Mye kule bilder her. Forrige gang dukket det tilfeldigvis opp en rumpe i mosaikken, og tror du ikke det er en i denne blandinga også!

 Credits:
1. Waiting for Trick-or-Treaters (Ontario), 2. Lowland gorilla biting her fingernails, 3. 4.6, 4. The Squirrel looks worried 2, 5. The Squirrel looks worried, 6. Spectatorship, 7. agonizing, 8. 190.365 Anxious, 9. Poste de Luz Ansioso / Anxious Lamppost, 10. In for a bumpy ride., 11. trapped, 12. waiting, 13. Silver gaze, 14. 72/365, 15. interview, 16. lexi sayok press 2009, 17. lexi sayok paris hilton holding anxious CD in hand press red carpet utah devan bailey, 18. lexi sayok shirt available online, 19. You make me anxious, 20. Untitled, 21. Nectarine and Blood Orange joke, 22. Worries, 23. Keri holding anxious lexi sayok cd, 24. devan bailey lexi sayok live, 25. trendy edited, 26. devan bailey lead singer lexi sayok, 27. hello tokyo lexi sayok, 28. lexi sayok shirt design, 29. lexi sayok card, 30. lexi sayok live, 31. anxious lexi sayok album cover CD, 32. lexi sayok anxious CD cover album, 33. lexi sayok anxious, 34. lexi sayok anxious album cover, 35. lexi sayok anxious CD cover, 36. Anxious lexi sayok front cover

Tilbake til oktober 2007

Hver måned, i sammenheng med backup-prosessen, går jeg to år tilbake i tid og finner fram et bilde fra den angjeldende måned. I oktober 2007 tok jeg svært lite bilder, i sterk kontrast til 2009, forøvrig. Jeg var kun på en eneste fototur, og det var sammen med Jenny. Her er ett av bildene som jeg hittil ikke har viet noe oppmerksomhet. Vi er oppe ved støtta på Knuten, og her skriver Jenny seg inn i den lille boka som ligger der oppe. Hun registerer seg i historien over alle som har giddet å klatre opp på landemerket vårt, og jeg registrerte henne for evigheten.