Selvportrett: Med ryggen mot veggen

Meningen var egentlig å ende serien med amaryllisen (se bl.a. her) med selvportretter sammen med den vakre planten som nå har slått ut i full blomst. Jeg tegnet og planla, men siden blomstene nå er kjempestore fikk jeg nok med å holde beistet i potta. Selvportrettprosjektet endte opp med to akseptable bilder, begge fra prøvefoto-runden, hvor jeg jobba med å finne fokus og beregne hvor jeg skulle stå. Ironisk, kanskje.

Det er noe som føles rart med å ta selvportretter, noe nesten litt flaut. Det burde ikke være sånn. Jeg liker portretter, og synes at alle ansikter er interessante og vakre på hver sin måte. Det burde også gjelde mitt. Det finnes en historie i alle ansikter - kanskje spesielt i selvportrettene. Hva er det fotografen ønsker å vise fram?

Jeg bestemmer meg for at det er en modig ting å gjøre, og jeg tror mange fotografer vil være enige. Det er ikke lett å plassere seg på "feil" side og la kameraet avsløre hvem man er. Her er de i alle fall, selvportrettene mine. Tatt på samme sted som disse portrettene, foran den hvite ovnsmuren i stua. Uten profesjonell lyssetting, kun med det jeg har for hånden. Kornete, og avfarget, slik jeg tenkte det skulle være.