Notater fra utposten

Pianolærerens blikk

2011-03-01T19:35:00.000+01:00

Jeg går tilbake to år og ser på bilder, helst for å oppdage noen jeg ikke valgte ut og/eller arbeidet med den gangen. For to år siden, og et par måneder, desember 2008, var mitt nåværende kamera nytt. Det var, og er, mitt første speilreflekskamera, og har siden fått seg en og annen smell. Den gang strevde jeg voldsomt med å mestre det nye verktøyet, men av og til blir tilfeldigheter og gale innstillinger til noe bra. Jeg liker dette bildet av Jenny fra en framføring i kulturskolen. Hun spiller en melodi på pianoet med pianolæreren trygt plassert ved siden av. Her kjører jeg sannsynligvis på en eller annen form for auto, med det ikke alt for gode allround-objektivet som fulgte med kameraet, og lukkertiden blir for lang. Men så ble det ganske bra, likevel. I alle fall ikke så verst.

Bestemor usynlig

2011-02-26T21:33:00.001+01:00

Uten tittel 92

du teller dagene på

kalenderen og husker hun som

aldri elsket deg tilbake

Bildene av bestemor Magda dukket fram fra arkivene da jeg var på leting etter bestefaren min. De hadde blitt levert inn til tyske myndigheter under krigen for å bekrefte at hun var arisk. I papirene lå også en håndskrevet beskrivelse av hvem hun var datter av og hvordan det hang sammen med slekten hennes. I papirene bekreftet også bestefar at han var far til barnet. Han hadde sannsynligvis tenkt seg at det skulle bli de tre.

Men bestefar ble sendt tilbake til Tyskland for å slåss mot de allierte på slutten av krigen. Da krigen var over forsøkte han å komme seg nordover igjen, men Magda svarte ikke på brevene hans. Etter det jeg forstår var det på bakgrunn av råd hun fikk.

Bestefar Hans Emil ble jeg aldri kjent med. Bestemor Magda kjente jeg heller ikke så godt. Men en gang hun hadde vært på besøk sa hun i det hun skulle dra: "Uten meg hadde ikke dere vært til". Og det er jo sant.

Hvem som har tatt bildene, vet jeg ikke.

Vinden, blikket, pappas islender

2011-02-25T20:06:00.000+01:00

UTEN TITTEL 91

en fjær fra en måse, en liten, rund stein

og en håndfull sand : passer i buddhas lommer

som en hjørnesofa i et hjørne

Blue Tractor of Doom

2011-02-24T15:48:00.000+01:00

Møt veggen

2011-02-23T15:38:00.002+01:00

Holde seg innenfor rammene

2010-08-30T00:04:00.000+02:00

Kreativt leketøy

2010-08-19T10:46:00.000+02:00

Med den nye mobilen fulgte naturligvis et fem megapikslers kamera. Som alle vet holder det i massevis med fem-seks, så det er greit. Det var jo ikke på grunn av kameraet jeg kjøpte mobilen. Men så oppdaget jeg muligheten til å installere ulike applikasjoner på mobilen, og ett av de jeg prøvde helt innledningsvis het Vignette. Det er en serie med filtere til mobilkameraet som gjør at man kan utløse kreativiteten på en artig måte. Der fantes alt fra spesielle portrettfiltere til bleach bypass, men det som lokket meg spesielt, særlig etter å ha vært innom Holga-butikken i Berlin, var filteret med navnet Toy Camera.

Ettersom Vignette i demoversjon bare bruker noen få av de tilgjengelige pikslene, gikk jeg sporenstreks hen og kjøpte fullversjonen, og her er noen av resultatene med innstilling Toy Camera. Litt av poenget er naturligvis at du ikke helt kan styre hvor mye "lys" som "lekker inn" på "filmen" (!), eller fra hvilken side, og det gjør det spennende å ta bilder. Man kan naturligvis argumentere med at å fotografere handler om å kontrollere alt, slik at bildet blir slik man ønsker at det skal bli... og jeg vet ikke helt om jeg er enig i det, men den diskusjonen tar vi en annen gang, ok? Uansett. Det er morsomt å leke. Og bildene kan fort bli temmelige gode.

Jeg liker spesielt godt dette portrettet av bestevennen Per Helge. Man kan ta bilder i svart-hvitt Toy Camera, men her er det påført etterpå. Det gjør at de litt blasse fargene (vintage!) fra det opprinnelige bildet ikke synes, men vignetten er uansett kjempefin.

Å ta bilder med film og litt dårlige kameraer er litt av en trend, og jeg hiver meg på. Bare at jeg bruker mobilkameraet mitt og Vignette. Det finnes til og med (eller naturligvis) en egen Flickr-gruppe for fotografier tatt med denne applikasjonen. Sjekk dem ut her.

Notat fra Europa 14: Detaljer og observasjoner (Praha/Berlin)

2010-08-08T12:24:00.000+02:00

Bekymret, eller kanskje bare hjemlengtende reisepartner bak sin nyinnkjøpte Moleskine. Notatboken, sammen med pengepungen fra Louis Vuitton gjorde henne tryggere i å reise på første klasse gjennom Europa.

Detalj over dør i Praha.

Praha: Ringeklokketavle som har sett bedre dager.

Lunsj på hotellet i Praha. Brød og pålegg fra nærmeste supermarked. Ølen fra hotellbaren. Mørkt syrlig brød og bitter velsmakende Guiness - dette var godt.

Berlin: Sær grafitti.

Notat fra Europa 13: Panoramaforsøk

2010-08-07T17:38:00.001+02:00

Som tidligere nevnt dro jeg av gårde på interrail i Europa med minimalt av fotoutstyr. Mitt eneste objektiv var mitt Nikkor 50mm, altså fastobjektiv. Det var noe jeg ikke så sjelden angret på, for mange motiver fortjener enten litt bredde eller høyde. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å ta flere bilder, og deretter sette dem sammen i programvare som er laget for denslags, i dette tilfellet prøveversjonen av Panorama Maker 5 Pro. Resultatene var oppmuntrende. Over: Gold Beach, Normandie, Frankrike. Bildet er et produkt av hele ti enkeltstående fotografier.

Og dette er Reichstag i Berlin, Tyskland. Opprinnelig ti fotografier, her også. Her har det blitt litt skjevt, ser jeg, men hele bygningen framstår på en fin måte uten at man kan se at bildet er satt sammen av flere. Skulle jeg ha rettet opp bildet mer, måtte jeg ha beskåret enda mer (og da hadde jeg for eksempel ikke fått med min kjære datter nede i høyre hjørne...).

Til slutt et stående panorama (heter det panorama da?) fra Praha. Bryllupsfotografering under den berømte astronomiske klokken. Dette er satt sammen av bare tre opprinnelige fotografier.

Konklusjonen min er at dette er litt artig. Dessverre så forminsker programvaren bildene i prøveversjonen, men jeg er likevel fornøyd. De som har Photoshop har allerede muligheten til å gjøre dette, men panoramafunksjon er ikke en del av GIMP enda, i alle fall ikke så vidt jeg vet.

Notat fra Europa 12: En dag i Berlin

2010-08-06T16:35:00.000+02:00

Vi var i Berlin bare én dag. Folk skryter av byen, og etter å ha fått en liten prøvesmak, så tror jeg dem. Enda et sted som havner på lista over steder jeg må besøke igjen.

Berlin var siste stoppested før vi dro hjemover. Vi tok det med ro, og vandret bortover Unter den Linden. Jeg smakte på karripølse - som slettes ikke var så verst - vi slappet av med Mövenpick-is og besøkte Brandenburger Tor. I tillegg fant jeg en butikk som spesialiserte seg på Holga!

Notat fra Europa 11: Amsterdam og Praha

2010-08-05T17:29:00.000+02:00

Turen er over, og vi er hjemme igjen. Tre år til neste interrail med neste datter. Jeg har ligget langt etter når det gjelder denne bloggen, men nå kommer altså resten. Ett eller to innlegg til.

Amsterdam slo oss umiddelbart som et utrolig hyggelig sted, og det var det også. Derfor hygget vi oss mer enn vi tok bilder. Dette er forøvrig betegnende. Smil, sykler, kanaler.

Praha: Klokkemakeren måtte bøte med øynene etter dette praktverket. Han hevnet seg visstnok imidlertid, og krøp opp i urverket og saboterte det. Senere må det ha blitt reparert, for her samlet turistene seg hver time for å se artige figurer gjøre ulike ting. Alt mens tiden gikk.

Praha var også flott, men på dette tidspunktet var vi stappfulle av hjemlengsel. Tjueto dager er mye. Arkitektur, slott, Kafka, brostein, Havel, konsert på Red Room, brostein, turister.

Notat fra Europa 10: En klang fra Notre Dame

2010-07-25T20:01:00.000+02:00

Dies irae, dies illa
Solvet saeclum in favilla

Teste David cum sibylla

Quantus tremor est futurus

Quando Judex est venturus

Se det uskyldige blod som er gydt
På et sted som Notre Dame

Nå vil du gjenta den skammen på nytt

På et sted som Notre Dame

Du kan lyve for dine adepter

Kløve ord for Justitias kram

Men du kan ikke rømme

Fra den som vil dømme deg her

Ja, nettopp her i Notre Dame

Og her er en gåte minst like sakral
Som en klang i Notre Dame

Hvem er et monster og hvem er normal?

Som en klang, klang, klang,klang
Klang, klang, klang, klang

Klang i Notre Dame

Notat fra Europa 9: Louvre (ansikter i mengden)

2010-07-24T16:00:00.001+02:00

Litt fotofilosofi (fotosofi): Hvorfor står vi i kø for å ta bilde av ett bilde som vi har sett en million ganger før, av en person som må ha ett av verdens mest gjenkjennbare ansikter? Jeg fikk bedre bilder av Mona Lisa enn dette, men det slår meg nå i ettertid. Hvorfor brøyte seg fram i menneskemengden og peke kameraet mot henne? Forsåvidt samme med Venus fra Milo, som jeg også har bilde av. Ansiktene under, derimot, har du sikkert ikke sett før?

Notat fra Europa 8: Paris

2010-07-24T13:51:00.000+02:00

Før turen vår gjennom Europa så foretok jeg en vurdering av hva jeg skulle ha med meg. Jeg var begrenset til en ryggsekk, og det virket naturlig å gjøre et valg i forhold til fotoutstyret. Synnév mente at jeg skulle la det dyre speilreflekskameraet ligge igjen hjemme, men det kom aldri på tale. Nok en gang husket jeg på det kloke ordene som sto i tipsboka som fulgte med kameraet: Kameraet ditt er et redskap, ikke et smykke. Noe sånt.

Men jeg tok bare med et eneste objektiv, min favoritt, men også det minst fleksible; mitt 50mm fastobjektiv. Ingen zooming. Ingen vidvinkel. Bare en masse løping fram og tilbake. Men sykt fine bilder. Et slikt objektiv umuliggjør i stor grad å fange store bygningsmasser, man blir begrenset til å bry seg om detaljer.

I en by som Paris spiller dette en rolle. For å ta bilder av Eiffeltårnet eller Notre Dame må man altså stå temmelig langt unna. Kanskje jeg skaffer meg et sykt bra allround-objektiv til neste gang?

Uansett: Paris. To stavelser, som i likhet med ordet "Roma", men ikke på samme måten med så mange andre ord, bringer opp en hel bønsj av assosiasjoner og forventninger. I det store og det hele, for å være ærlig: Paris var dyrt, servitørene var sure, turister (inkludert oss) var overalt. Veldig lite accordion, må jeg si.

Likevel er Paris så digert, og jeg innser at vi bare surfa litt innom overflaten, så det er nok verdt å komme tilbake en annen gang. Mye å ta bilde av, er det i alle fall. Selv etter at man har fotografert de aller mest åpenbare attraksjonene.

Og til slutt, dagen før vi skulle forlate, så dukka det opp en gammel mann på metroen som spilte accordion mens passasjerene stirret dødt foran seg. Jeg var den eneste som klappa da han var ferdig, og den gamle mannen brøt ut i verdens bredeste smil. Så jeg antar at det finnes et annet Paris, et sted under all overflaten.

Notat fra Europa 7: Gold Beach

2010-07-24T10:00:00.002+02:00

6. juni 1944 gikk allierte styrker i land i Normandie, Frankrike. Dagen har blitt hetende D-Day, og operasjonen gikk under det militære kodenavnet Operation Overlord. Å reise rundt i Normandie i dag betyr å hele tiden bli minnet om det som skjedde den gangen. I Carentan vaier det amerikanske flagget ved siden av det franske, og gatene har navn som Rue 101. Airborne. Med base i Caen, dro vi på utflukt til Bayeux og Carentan, og til en av strendene som ble brukt som landingsområde for allierte tropper under den massive invasjonen i 1944. Strendene har mistet sine originale navn, og framstår i dag under de kodenavnene som de allierte styrkene ga dem. Vi besøkte Gold Beach, og småbyen Arromanches, hvor de tyske styrkene hadde befestet seg. I dag er det fremdeles D-Dagen som preger Arromanches; museer, film, suvenirer. En hel liten industri er bygd opp.

Det er ikke Gold Beach du ser portrettert i filmer som Saving Privat Ryan. Amerikanerne møtte voldsom motstand, og mange soldater mistet livet. Det var britene som var ansvarlig for Gold Beach, og også her var det mange døde. Likevel klarte de allierte stridsvognene relativt raskt å etablere herredømme på land, og i løpet av dagen kom britene så langt som til utkanten av Bayeux.

Stranden, med restene av britenes landgangskonsruksjoner fremdeles stikkende opp av vannet. Vi var i Arromanches ved høyvann.

I muséet fant jeg denne originale siden fra en radiomeldingsblokk. Jeg syntes den var ekstra rørende, kanskje fordi jeg selv er radiomann i Heimevernet, og har fylt ut mang en slik side med små meldinger som snakkes inn i radioen eller sendes med ordonnans.

Arromanches litt fra høyden. Et sydende liv basert og masse turister. Alt basert på en hendelse for mer enn 65 år siden. Men en ganske viktig hendelse.

Minnesmerket for de falne på Gold Beach. Etter hvert begynte det å regne litt den dagen vi var besøk, men i det minste fikk vi ekstremt fotogene skyer.

Notat fra Europa 6: Fargerike kyr og bønder i Bordeaux

2010-07-23T19:25:00.001+02:00

Etter Spania var målet vårt Paris. På veien nordover fra Barcelona insisterte jeg på et opphold i Bordeaux. Ikke for å reise rundt på chateauer og lære om vin, kanskje mest for å ha vært der. Byen var veldig koselig. Jeg fikk sitte på fransk fortauskafé for første gang i mitt liv, og nippet naturligvis til et lite glass vin rouge.

Noe av det første Synnév kommenterte var at det var så stille og rolig i byen da vi kom. Butikkene var stengt selv om det var midt i uka. Senere på kvelden begynte det å smelle noe voldsomt. Vi lurte fælt på hva som skjedde, men fikk forklaringen dagen etter. Det hadde vært Frankrikes nasjonaldag, 14. juli.

Besøket vårt i Bordeaux falt også sammen med et litt sært kunstprosjekt denne sommeren, nemlig over 60 dekorerte kyr som var plassert rundt omkring i byen. Det var kyr som surfet, kyr på stylter, og i alle regnbuens farger. Ganske artig.

Ellers lærte vi at Bordeaux har et voldsomt uteliv til å være en ikke alt for stor by, noe som fikk meg til å tenke ut følgende snedige påstand: Hvis Tromsø er Nordens Paris, så er Bordeaux Frankrikes Tromsø. Setningen får naturligvis ekstra vekt ettersom Bordeaux anser Paris for å være den store fienden, både innenfor fotball og andre ting.

Vår franske reise var ikke over med vakre Bordeaux, men det får vi komme tilbake til.

Notat fra Europa 5: Spansk spenning

2010-07-22T14:31:00.000+02:00

Interrail-turen vår fortsetter, men det har vist seg vanskelig å skaffe nett-tilgang og strøm samtidig, mange steder. Mye kan kanskje skyldes at jeg betalte en operatør for en måneds tilgang da vi var i København, men en som åpenbart ikke opererer i Spania og Frankrike. Uansett: Vi befinner oss for tiden i Praha, snart på slutten av reisen vår. Disse bildene derimot, er fra Barcelona.

Vi ville så gjerne følge seierherrene i VM i riktig land, og vi satset alt på Spania. Vi reiste sørover for å komme til Barcelona, en by vi antok det ville være spesielt morsomt å være i når spanjolene gikk av med seieren i fotball-VM. Vi kunne ha satset på nederlenderne, men gjorde det ikke. De var imidlertid til stede på sportsbaren vi hadde slått oss ned på mange timer i forveien, i form av to modige jenter. Til vill buing fra alle Torresene og Villaene i lokalet gikk de fram til baren og bestilte sine drinker. Senere så vi dem ikke.

Midt i andre omgang ble Synnév helt 100% sikker på at nederlenderne kom til å vinne. Hun nektet å følge med, og hadde et skikkelig angrep av defaitisme. Jeg på min side, sto på mitt, om at spanjolene kom til å vinne. Så skjer det som nå er historie: Ballen settes forbi den tyske målvakten, og Spania er verdensmestere i fotball. En annen ting som også er historie er at kameraet mitt falt av bordet i jubelen, og da kampen ble blåst av ikke lenge etterpå, fikk jeg ikke avtrekkeren til å virke. Jeg trykket, men fikk verken fokusert eller tatt noen bilder. Jeg var våpenløs, og skulle så gjerne ha dokumentert resten av feiringen; de ville ropene, alle hi-fivene, de nigerianske trommeslagerne, alle bilene og scooterene med flagg, all tutingen og alle de glade gærningene i trafikken.

Slapp av. Jeg klarte å fikse kameraet mitt dagen etter, og alt er i orden nå. Men jeg gikk altså glipp av noen helt utrolige gledesscener. Kanskje like greit at jeg har mine egne minner i hodet? Noen ganger blir man jo så opptatt av å dokumentere situasjonen at man glemmer å delta i den.

Både Synnév og jeg deltok denne gangen, og vi glemmer det nok aldri.

Notat fra Europa 4: Smoke on the water

2010-07-13T10:09:00.001+02:00

We all came down to Montreaux...

...to the Lake Geneva shoreline...

Dette er altså selve innsjøen som det refereres til i Deep Purples signaturlåt "Smoke on the Water". Artig å ha passert den. Fine landskaper i Sveits, forresten. Beklager eventuelle reflekser fra vinduet. Bildene er tatt i full fart gjennom idyllen.

Notat fra Europa 3: Soloppgang i Singen

2010-07-13T00:46:00.000+02:00

Ikke fortell meg at ikke jernbanestasjoner kan være vakre. Denne ligger i Singen, sør i Tyskland, helt på grensen til Sveits. Der sov vi på skift mens natten gikk mot tidlig morgen og vi kunne dra videre. Bildet er tatt grytidlig, mens en kommende soloppgang farget himmelen i herlige farger. Jeg vet ikke om det var fotograferingen eller at vi var to mistenkelige individer i sovepose på perrongen som var årsak til at Bundespolizei dukket opp like etterpå. Passene ble sjekket og vi ble utsatt for et lett forhør. Keine problem, viste det seg å være, og straks etterpå lot de oss være i fred.

Notat fra Europa 2

2010-07-12T10:46:00.000+02:00

Reisen vår fortsetter, og det er ikke alltid like lett å finne nett-tilgang og/eller strøm til netbooken vår. Derfor føler jeg veldig at jeg henger etter. Det jeg burde fortelle om i dag via fine bilder og spennende tekst er naturligvis Spanias VM-seier i går kveld, som vi bevitnet fra en sportsbar i Barcelona. Men de bildene må prosesseres og forberedes.

Så her noen andre reisebilder. Mer kommer.

Notat fra Europa 1

2010-07-07T15:24:00.000+02:00

Vi er på vei, eldstedattera og jeg, på Interrail. I skrivende stund sitter vi ombord på SJs lyntog X2000. Målet er København, en midlertidig stopp med VM-semifinale, før vi fortsetter videre i Europa. Reiseruten så langt er ikke 100% klarlagt, men det er også sjarmen med denne reisemåten, er det ikke?

Så langt har vi i bunn og grunn bare sittet på tog. Reisen fra Narvik til København er sannsynligvis den lengste vi kommer til å foreta oss i ett strekk. Vi har nå forsøkt oss på å sove på tog - noe som er vanskelig, søke om reisetidsgarantipenger fordi vi så langt er nesten to timer forsinket - noe som har vært lett fordi SJ er veldig imøtekommende, og finne på ting som kan underholde oss på lange togreiser, noe som også har gått ganske greit. Bøker, peoplewatching, søvn, og blogging når man en gang i blant får nett.

Nye rapporter fra utposten Europa følger!

Foku tar av - bidrag fra Marianne

2010-06-24T10:37:00.001+02:00

Marianne er en av mine fotoelever på kulturskolen. Hun hørte mitt opprop om å gjøre foku til det neste store innen fotografi, og kom raskt på banen med dette mesterlige bidraget. Foku på sitt beste. Svart-hvitt, kvadratisk. Forbindelsen til noe utenfor bildet - helt bokstavelig. Noe menneskelig - plast, og noe naturlig - tre. Bruk av tredjedelsregelen.

Veldig bra, Marianne. Forøvrig er jenta talentfull og du burde ta en titt på hva hun har å bidra med på Flickr. Nå er det på tide at flere kommer på banen. Sjekk det opprinnelige foku-innlegget for epostadresse.

Den nye trenden innen foto: Foku

2010-06-21T19:46:00.002+02:00

Intensjon
Jeg tillater meg å lansere en ny sjanger innenfor fotografi som jeg kaller foku. Ordet er en sammensetning av foto og haiku.

Bakgrunn
Haiku er en diktsjanger fra Japan. Den har veldig stramme rammer både på form og innhold. Blant annet skal det, i alle fall på japansk, være nøyaktig 17 stavelser, og det skal blant annet inneholde en antydning om en årstid, men uten å nevne selve årstiden. Å skulle skrive et haikudikt for første gang handler mye om å gå inn i prosessen vel vitende om begrensningene, og første kladd må gjerne klippes og kuttes for å oppnå den korrekte formen (slik et bonsai-tre klippes til for å bli helt riktig, en annen østlig "kunstform"). Når diktet er ferdig gjenstår det ofte som noe naturlig, og kan fort virke litt tilfeldig. Men de beste haikudiktene er treffende øyeblikksbilder, ikke sjelden uten eksistensiell dybde. Det handler ofte om dagliglivet, rutiner og det helt vanlige, mennsker og natur.

mangt minnest eit menneske

når kirsebærtreet blømer

igjen

(av Basho, gjendiktet av Paal Helge Haugen)

Ofte har jeg tenkt at de beste fotoene har mye til felles med et godt dikt. I mange tilfeller kan du ikke helt peke på hva som er godt med et bilde, og det samme kan man si om dikt. For min egen del liker jeg aller best dikt og bilder som forblir uløste over tid. Man kan peke på virkemidler og effekter, men likevel er det noe der man ikke helt kan få tak i.

Jeg fascineres over hvordan nettopp begrensningene i haikudikt-skriving er det som er med på å forløse og frigjøre kreativitet. Og jeg har ofte tenkt at de beste bildene er som dikt. Og man vet at andre har hatt suksess med å stille opp regler for en kunstform, f.eks. Lars von Triers dogmefilm-regler. Mye godt kommer ut av begrensninger.

Reglene for foku
Derfor introduseres altså nå foku. Foku er haiku-fotografi, og de begrensningene som er satt er inspirert av begrensningene i haiku-diktning. Her kommer de:

1. Bildet skal være kvadratisk og i svart-hvitt (og gråtoner).

2. Bildet skal ha ett hovedfokus, som skal være plassert i forhold til tredjedelsregelen.

3. Motivet skal antyde en sammenheng med eller en tilknytning til noe i eller utenfor bildet.

4. Bildet skal inneholde minst ett menneskelig eller menneskeskapt element.

5. Bildet skal inneholde minst ett naturlig element.

Dine bidrag

Jepp, en ny fotosjanger er født. Det blir spennende å se om den slår an. Jeg foreslår at foku er et intetkjønnsord, og at det referer til både prosessen og selve resultatet. Med andre ord kan man snakke om at man driver med foku, og man kan samtidig be noen om å se på et foku som man har tatt.

Har du noen bidrag å komme med, så publiserer jeg dem gjerne. Send dem i så fall til jan.tore.noreng og så kommer krøllgreia, med gmail.com etterpå.

Ersfjordstranden i HDR

2010-06-20T19:15:00.000+02:00

Siste fotokurs i kulturskolen ble tilbrakt på den vakre Ersfjordstranden "rett rundt hjørnet". Elevene fotograferte landskap og detaljer, bølger, måker, søppel og sand. Jeg ønsket å se hvordan sand så ut i High Dynamic Range.

Nyfiken gul

2010-06-09T21:08:00.000+02:00

Vente på et tog

2010-06-06T21:06:00.001+02:00

Dypdykk i arkivet for mai for to år siden. Her er ett av de ubrukte som med fordel kan hentes fram.

En av mange framtidige solnedganger

2010-06-05T15:27:00.000+02:00

Russisk brus

2010-06-04T22:44:00.000+02:00

Russisk brus (?) mellom to steiner i Knutsvika, Mefjordvær.

Ovenfra-og-ned-holdning

2010-05-30T16:55:00.000+02:00

Noen ganger er det greit å innta en ovenfra-og-ned-holdning til motivene sine. Men farsken om jeg klarer å bestemme meg for om bildene er best i grønt og diverse eller svart, hvitt og gråtoner.

Spøkelsesbildet fra februar/mars 2008

2010-05-21T08:32:00.015+02:00

Jeg har ikke funnet fram noen "tidebilder" i det siste, bilder fra to år tilbake i tid. Det fra desember 2007 er det siste, så nå må jeg ta igjen litt.

Først i mars 2008 finner jeg noe. Det handler om noe som skjedde da jeg hadde med klassen på tur til Moen i Målselv. Plutselig strømmer minnene tilbake...

Vi skulle overnatte i en gammel bolig som en gang i tiden huset bygdas lensmann. Det var besteforeldrene til en av elevene som eide huset, og de pleide å bruke det som hytte. De var vennlige nok til å låne det ut til oss. Vi så fram til en hyggelig tur, med overnatting i det eldgamle huset som i alle fall jeg som lærer antok hadde masse historie vi kunne lære oss. I tillegg skulle vi opp i skibakkene i Myrefjell, og spise pizza og bade på Polarbadet.

Det var i utgangspunktet ingenting som slo oss som merkelig med det gamle tømmerhuset. I alle fall ikke mens det var lyst ute. Da vi kom tilbake til huset på kvelden for å forberede oss på selve overnattingen, var ungene oppspilte. De løp en stund rundt og utforsket omgivelsene, og virket ikke som om de kom til å legge seg med det første. Tidligere på dagen hadde jeg forhørt meg om det var noe spennende som kunne knyttes til huset, spesielt med tanke på at det var så gammelt, og det var det naturligvis. Da elevene etter hvert begynte bli trøtte var det flere og flere av dem som samlet seg i stua, rundt ulike spill og i samtale om det de hadde opplevd. Det var kanskje ikke så rart at noen begynte å fortelle spøkelseshistorier. Det gikk på sånne som alle egentlig hadde hørt før. Selv har jeg en klassiker som jeg tidligere hadde servert for elevene, og det var ikke lenge før de ba om at jeg måtte fortelle den på ny. Det gjorde jeg, og elevene samlet seg i ring rundt meg med skrekkblandet fryd i blikkene. Da historien min var ferdig var det noen som mente det begynte å bli litt for skummelt, mens andre igjen ba om flere historier.

Jeg lurte litt på om jeg skulle fortelle ungene det jeg hadde hørt om det huset vi om kort tid skulle forsøke å falle til søvn i. Kanskje ville de bli liggende våkne? Kanskje ville noen bli så skremt at de ville forlange å få lov til å ringe hjem, kanskje til og med insistere på å forlate? Risikoen var stor, og jeg var litt motvillig. Men jeg hadde allerede antydet at jeg hadde fått høre noe, og da ungene forsto at jeg vegret meg for å fortelle hva det var, så fikk de virkelig vann på mølla. De var ikke småunger, hevdet de, og ingen av dem trodde på spøkelser uansett. Så til slutt ga jeg etter.

Jeg fortalte om det store rommet på loftet. Der hadde elevene vært tidligere, så de visste hva jeg snakket om. I følge mine opplysninger, sa jeg, så bodde datteren til lensmannen der oppe en gang på slutten av 1800-tallet. Hun var gravid utenfor ekteskap, noe som ikke var noen liten bagatell den gangen, forsikret jeg mine søte små. Jeg fortalte om hvordan fødselen hadde tatt en tragisk vending da komplikasjoner oppstod, og barnet døde. Moren tok det ikke så pent, hun ble faktisk ikke så rent lite forstyrret av det hele. Om natten vekket hun ofte huset med sorgfulle rop etter det lille barnet som hun gikk og lette etter. Ingen så ut til å kunne hjelpe henne, noe som var utrolig trist, for jenta var jo bare en ungdom og hadde livet foran seg. Til slutt tok hun livet av seg, oppe på det samme rommet som elevene mine hadde utforsket tidligere på dagen.

På dette tidspunktet i historien var all fnising dødd ut. Alle morsomme kommentarer var fraværende. Nå kom det som var selve spøkelseshistorien. Jeg fortalte elevene at jeg selv ikke trodde på denslags, men at en god historie nok kunne bringe atmosfære til et hus som det vi befant oss i... og jeg la vekt på å fortelle resten uten noen dramatiske effekter, så nøkternt og nøytralt som mulig.

Det var nemlig bare det, at etter den unge jentas tragiske død så kunne man fremdeles høre henne om nettene. Folk som hadde overnattet i den gamle lensmannsboligen kunne fortelle om en sørgmodig ungpikestemme som ropte etter barnet sitt, og om en merkelig kulde som liksom fylte rommene og som gikk gjennom marg og bein på dem som opplevde det.

Det var det hele. Historien hadde gjort inntrykk, men etter noen få minutter var den skumleste stemningen over. Elevene fortsatte å spille, leke og snakke sammen, og det var mange som snakket om "spøkelset", om hva som ville skje om de så det. Noen bestemte seg for å lage et liksom-spøkelsesbilde i trappa opp til loftet. Ei jente hev et laken over seg og de fikk meg til å ta bilde av henne. For å gjøre bildene ekstra effektfulle brukte jeg lang lukkertid, og vi lo godt av resultatet. Og ingen sov dårlig om natten, og vi hørte ingen klagende stemmer som ropte etter døde barn. Ikke i det hele tatt. Dagen etter dro vi hjem.

Og sant å si hadde jeg glemt denne historien til jeg gikk to år tilbake i tid for å se over de bildene jeg tok da. Bildet i dette innlegget er av jenta med laken over seg, vårt fiktive spøkelse. Det som gir meg litt frysninger er at nå når jeg kikker på fotografiet, sånn cirka midt på døra, så er det som om jeg kan se et ansikt. Eleven hadde et laken over hodet, så det er ikke henne vi ser.

Som sagt, så er jeg ikke typen til å tro noe særlig på spøkelser, men det er underlig. Kikk selv, og se om du ser henne posere for en fotograf som ikke er klar over hva det er han fanger inn, med et mørkt blikk som liksom går rett inn i sjela til alle som ser på...

Alle sammen si: Yeah!

2010-05-20T08:20:00.006+02:00

Det var noe med nye fargestifter og mulighet til å gjøre tingene om igjen fra scratch. Ny dag nye muligheter osv. Og så får du det så godt i mårra kveld.

Eller rett og slett stå opp om morgenen, gå på badet, se seg selv i speilet og smile, mens man formulerer ordet høyt og tydelig: Yeah!

Mari på moloen

2010-05-19T00:42:00.000+02:00

Det blir konkurranse når det strålende smilet til Mari skal konkurrere med de siste strålene fra sola i det den nettopp har forsvunnet bak horisonten. Noen fine bilder fra moloen i Mefjordvær ble det nå i alle fall. Mai har vært flott mot oss.

Med en lyseblå tiltro til landet

2010-05-18T00:03:00.002+02:00

Med en lyseblå tiltro til landet

står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

Svirebror

2010-05-16T13:26:00.000+02:00

Alliert. Blodsbror. Busse. Felle. Forbindelse. Forbundsfelle. Fosterbror. Hjertevenn. Kamerat. Kampfelle. Kollega. Kompanjong. Kompis. Ledsager. Makker. Medsammensvoren. Medspiller. Omgangsfelle. Partner. Sammensvoren. Svirebror. Venn. Våpenbror.

Vakre, unge kvinner i tilgjengelig lys (2/2)

2010-05-15T15:37:00.002+02:00

Som i del 1, tilgjengelig lys. Denne gangen er det lille Jenny som stiller opp sammen med gudfar Mari. Henne blir det forøvrig mer av på denne bloggen om ikke alt for lenge.

Vakre, unge kvinner i tilgjengelig lys (1/2)

2010-05-14T11:50:00.001+02:00

To vakre unge kvinner, den ene konfirmant av året, og den andre gudforelder på besøk. Begge to tar seg meget godt ut, det må vel alle være enige om?

Den nye blitzen min brukes for mye, og etter å ha overforbrukt den på alle mulige motiver, merker jeg nå at jeg har blitt flinkere til å se etter lys og vurdere hvordan jeg kan benytte det. Slik som her: Tilgjengelig lys. Men så er vi inne i de månedene i Nord-Norge hvor det er plenty av lys, også da.

Bekreftelse

2010-05-13T14:24:00.000+02:00

Min kamp

2010-04-17T15:03:00.000+02:00

Noen ganger blir jeg trøtt på fotografering. Eller egentlig ikke trøtt, kanskje, men muligens mer motivblind. Når jeg har tatt bilde av alt rundt huset og i nærområdet, landskap i alle retninger, dag og natt, ulike årstider, hvert et lite objekt som ligger slengt i hagen, stått tett inntil hvert tre for å finne nye vinkler, så virker det på et punkt som om det ikke er mer å ta bilde av. Jeg vet godt at det er det. Det finnes alltid nye vinkler, nye måter å se på, men jeg finner det tungt å plukke opp kameraet for å gjøre det. Jeg tror å fotografere er som å skrive. Noen få ganger er man inspirert, hva nå enn det er, og da er det morsomt, men for det meste av tiden er det arbeid av typen man bare må ta seg i nakken og gjøre. Litt sånn som oppvasken. Inspirasjon kommer liksom ikke inn i bildet med det samme.

Jo, jeg kan tenke meg fotoprosjekter som ikke er i nærområdet. Ofte når jeg er ute og kjører passerer jeg gode motiver, men jeg er lite flink til å stoppe opp og gå ut. Så motivene blir liggende der urørte. Lyset har kommet tilbake til utposten min, og det burde være godt nytt. Jeg har i tillegg kjøpt meg en rimelig fancy SB-900 blitz til mitt Nikon-kamera, så nå har jeg ingen unnskyldninger lenger. Det er bare det at motivtretthet trenger ingen unnskyldninger. Noen ganger har jeg stor glede av å klikke meg gjennom Flickriver for å se hva som regnes som vakkert og populært på Flickr den dagen, men andre ganger synes jeg typene bilder som velges ut går litt over i hverandre. Når ting ligner for mye på hverandre, blir de uinteressante, selv om motivene i seg selv er vakre. Sovende babyer. Gjerdestolper halvveis nedgravd i snøen. Gamle, rynkete mennesker i svart/hvitt. Overeksponerte unge jenter sittende i senga eller blomsterenga. Vann i ulike sammenhenger som har blitt gitt et drømmende uttrykk ved hjelp av lang lukkertid. Bokeh meg her. Bokeh meg der.

Det betyr forhåpentligvis bare at jeg har lært triksene nå. I læringens lange trapp står jeg muligens foran et helt nytt trinn. Hvis jeg tolker det slik blir det lettere å krangle seg gjennom og komme ut på den andre siden som en bedre og mer opplyst fotograf (metaforene mine kolliderer her, tilgi meg!). Hva er interessant? er et viktig spørsmål. Hva er viktig? er et annet. Må det være kunst? Må det være vakkert? En ting er sikkert: Det er ikke bare å "ta" et bilde. Hele uttrykket "ta et bilde" er misvisende for det jeg gjør, synes jeg. Nå vurderer jeg lys, vinkler, omgivelser, bakgrunn, sammenheng og hel rekke andre ting før jeg i det hele tatt strekker meg etter kameraet. Potteplanten øverst, i vinduskarmen, ble også avfotografert med blitz, men jeg likte godt skyggene i det opprinnelige bildet, og hvordan lyset liksom strekker seg rundt krukka. Hva symboliserer det døde bladet? At vi er dårlige til å vanne. Neste potteplante var penest helt nærme. I bakgrunnen skimtes moloen og fjellrekka vi kaller Nordlandet, på den andre siden av fjorden. Og til sist Jenny, i det jeg har lært er et fast begrep i fotografiverdenen, available light.

Bevis på at foto kan være kunst: Sjekk ut Per Volquartz sitt galleri Instruments of Death, ubåter og fly sett med et blikk som opphøyer disse våpnene og våpenbærerne til noe annet, noe vakkert. Og egne fotografiske prosjekter? Jeg har noen planer, samt ett og annet ubetalt oppdrag, så jeg fortsetter opp trappa.

Objektive tanker og to ønsker (og en avgjørelse)

2010-03-18T09:53:00.020+01:00

Lifeguard Tower
Originally uploaded by flashinglikeatourist

Jeg har tre objektiver til min Nikon D80. Ett allround 18-55mm-objektiv som fulgte med kameraet, ett 70-300mm zoomobjektiv som virkelig får meg til å se ut som en fotograf, og favoritten, mitt 50mm fastobjektiv. Folk som låner kameraet mitt for å fotografere vil ofte oppleve at det er sistnevnte som er festet på foran, og av og til er det morsomt å se dem forsøke å zoome seg ut og inn av scenen de ønsker å fotografere. "Gå litt bakover", sier jeg til dem, eller "Gå nærmere!"

Favorittobjektivet mitt har den plassen i mitt hjerte fordi det rett og slett er god kvalitet. Det er veldig lite, kostet ikke mer enn en tusenlapp, og imponerer ingen. I alle fall ikke før de ser bildene.

De fleste andre objektiver jeg ønsker meg vil komme til å koste mer. Kanskje mer enn kan forsvares for en hobbyfotograf for meg. På ønskelista mi står det nå hovedsaklig to objektiver.

Et godt vidvinkelobjektiv. 17mm på det medfølgende allroundobjektivet gir meg vidvinkel i massevis for å ta naturbilder, sånn som de der nordlysbildene de er så glade i på Flickr. Men det er ikke spesielt lyssterkt, og ikke er kvaliteten all verden heller. Det er for å være ærlig et middelmådig objektiv, og proffere folk enn meg ville ha kastet det for lengst. Men sånn er det. Utstyret skal selge til folk som ikke vet bedre, og da slenger man med noen deler som ikke helt holder mål. Alle som har kjøpt kompakte stereoanlegg vet dette. Hiv høyttalerne og kjøp noen gode, så øker kvaliteten på musikken. Bildet over er tatt med et Nikkor 10-24mm vidvinkelobjektiv. Da snakker vi om noe helt annet, naturligvis. I Norge koster dette, og lignende objektiver, rundt 8-9000 kroner. For meg betyr det i høyden at jeg må spare en stund.

Et godt allroundobjektiv. Med andre ord, noe som kan erstatte det jeg har, det som fulgte med, og gi meg noe proffere. Egentlig er det jo slik at man kan ta gode bilder med de fleste objektiver, og nordlysbildene mine - mange fine - er tatt med det 18-55mmobjektivet som fulgte med. Men ta bildet av kaffekoppen din, eller noe annet helt vanlig, og et kvalitetsobjektiv gjør dette vanlige til et motiv. Det gjør ikke allroundobjektivet mitt. Så det jeg ønsker meg for eksempel Nikkors 18-200mm. Seks tusen, vidvinkel inkludert. Eller samme produsents 16-85mm variant til under fire og et halvt. Straks mer overkommelig. Og enda noen hundrelapper å spare på Tamrons 17-50mm-versjon.

Kost og nytte tatt i betraktning burde nok sistnevnte prioriteres ettersom det løser flere problemer på en gang. Hei! Jeg bestemte meg nettopp!

Vilde i vinden

2010-03-07T13:21:00.000+01:00

Så kom hele familien på besøk og endte min eremitt-tilværelse på Finnlandsnes, Dyrøy. Vi badet en siste gang og vakre Vilde sto modell i vind og blåst, med den fine Dyrøybrua som bakgrunn.

Aurora viser seg på Finnlandsnes, Dyrøy

2010-03-06T16:17:00.000+01:00

Vakre bygninger på Dyrøya (HDR)

2010-03-05T17:00:00.000+01:00

Langhamn, Dyrøy (HDR)

2010-03-04T13:01:00.000+01:00

Piggtråd

2010-03-03T18:06:00.000+01:00

Sparkstøtting

2010-02-10T19:36:00.000+01:00

Jenny - sist, og minst

2010-02-07T19:44:00.000+01:00

Jeg har tre barn. Jenny er ti år og yngst. I dag har vi vært på fototur i det fine februarlyset. Hun endte opp med fuktig buksebak og våte sko, som selvfølgelig i utgangspunktet var temmelig uegnet for å besøke fjæra med. Bad dad.

Stormene kommer (haiku og HDR)

2010-02-02T19:39:00.000+01:00

Stormene kommer

du glir over ryggen min

ut i bølgene

Måne over Nordlandet

2010-01-28T14:14:00.000+01:00

Jeg oppdaget den i lunsjpausen, gjennom vinduet, den hvite flekken som raskt vokste bak de forblåste toppene på Nordlandet på andre siden av fjorden. Til slutt var hele månen framme, og lyste ned på fjellene. Ikke noe mirakel at månen kommer fram, naturligvis, men likevel et syn jeg var glad jeg hadde vært vitne til.

Under teppet

2010-01-26T19:09:00.000+01:00

Fy-fy å ikke ha øynene i fokus. Men noen ganger funker det godt å bryte reglene.

Høy ISO og svart hvitt. Et par flotte og lattermilde modeller. Det er alt som skal til. Takk til Kia og Hilde!

Nylon og gummi (hdr)

2010-01-19T17:37:00.000+01:00

Storelva, Tromsø: Båt med hjul!

2010-01-18T09:31:00.000+01:00

Tatt fra Storelva, Tromsø. Flott med isen på vannet i det lyset er i ferd med å forsvinne helt. Og som lovet: Båt med hjul!

Diamantene på ruta (HDR og Tom Waits-gjendiktning)

2010-01-17T14:36:00.001+01:00

Diamantene på ruta
tårer grått i himmelen
kommer inn via motorveien
med ei stålvogn på slep i regnet

Vinden gjennom vinduet
biter meg i kinnet
å fly fort over asfaltskinner
får meg alltid til å nynne

Raser gjennom neonjungelen
husker noen som jeg traff
Kun ett kryss igjen, motoren snakker stille,
endelig hjemme

(Gjendiktning av Tom Waits' "Diamonds On My Windshield")

Frossen ball (hdr)

2010-01-16T11:40:00.001+01:00

Nå når snøen er borte kommer alt som en gang var borte fram igjen.

Et viktig øyeblikk - desember 2007

2010-01-11T00:29:00.000+01:00

Jeg pleier - i forbindelse med månedlig backup - å gjøre to ting: Kåre månedens beste foto, som jeg tror blir dette, og langt morsommere, gjennomgå billedarkivet to år tilbake i tid for den angjeldende måneden, for å se om det er noen bilder som jeg bare lagret, aldri gjorde noe spesielt med, men som kan bli til noe.

For desember 2007 er egentlig resultater nedslående. Jeg tok mange bilder, spesielt av julefeiringene i familien. Men i det jeg ser over bildene slår det meg at dette var en helt spesiell tid. Det var da jeg bestemte meg for å investere i speilreflekskamera. Bildene er tatt med mitt ikke egentlig ueffne Panasonic Lumix, men innendørs i mørketiden. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg løst problemet nå, men det er utpreget på alle bildene fra desember 2007. De er enten totalt utydelige, uskarpe, og vanskelige å tolke (fordi jeg har lært at blitz gjør folk stygge), eller så er de full av stygge folk med kritthvite ansikter (fordi jeg likevel fyrer av blitzen i trynet deres i frustrasjon over ikke å få til noe som helst med det tilgjengelige lyset).

Det setter fokus på fotografens grunnleggende anliggende. Lys. Hvordan skaffe det? Hvordan utnytte det? Hvordan løse problemet når det ikke er nok av det.

Ok. Fortiden har brakt meg hit hvor jeg er nå. Ett av bildene velges ut, og siden Kjetil Karlsen har vist meg at uskarpt kan være kult, så blir det det over. Katten som ikke vil at noen skal holde den på fanget, og som stikker av for å gjemme seg under et bord i nærheten. Totalt ikke tatt med vilje, og jeg kan heller ikke garantere at det ikke er en av ungene som har tatt det. There it is.

Himmelvendt

2010-01-08T11:34:00.002+01:00

treet himmelvendt

venter i frost, alt det får:

mer av det samme

Snøvekster

2010-01-07T18:39:00.000+01:00

Det blir sakte lysere. Sola er ikke oppe ennå, men et visst lys midt på dagen har vi likevel. Og nysnø.

Nød lærer blitzløs fotograf å klippe og lime

2010-01-04T16:03:00.000+01:00

Redningen denne jula - men forøvrig for hele mørketida innendørs - har vært et ubrukt fotopapir fra skriveren, mellomglanset, og litt teip. Klart det hadde funket fint med en SB-900 blitz også, men det får komme senere. Bildene ble stort sett bra, og jeg var i stand til å fotografere folk uten at de fikk den der stygge blitz-looken som gjør alle så fæle. Papirlappen sender lyset rett opp i taket, men også en bitteliten dose rett fram gjennom papiret.

Resultatet av nødblitzen blir som over. Svigerbror Frank-Roger var så vennlig å ta familiebildene - også det uoffisielle, der ingen er klar - og hans eldstedatter snek seg med på det siste med sitt sjarmerende fotofjes.

Selvportrett: Med ryggen mot veggen

2009-12-17T23:40:00.000+01:00

Meningen var egentlig å ende serien med amaryllisen (se bl.a. her) med selvportretter sammen med den vakre planten som nå har slått ut i full blomst. Jeg tegnet og planla, men siden blomstene nå er kjempestore fikk jeg nok med å holde beistet i potta. Selvportrettprosjektet endte opp med to akseptable bilder, begge fra prøvefoto-runden, hvor jeg jobba med å finne fokus og beregne hvor jeg skulle stå. Ironisk, kanskje.

Det er noe som føles rart med å ta selvportretter, noe nesten litt flaut. Det burde ikke være sånn. Jeg liker portretter, og synes at alle ansikter er interessante og vakre på hver sin måte. Det burde også gjelde mitt. Det finnes en historie i alle ansikter - kanskje spesielt i selvportrettene. Hva er det fotografen ønsker å vise fram?

Jeg bestemmer meg for at det er en modig ting å gjøre, og jeg tror mange fotografer vil være enige. Det er ikke lett å plassere seg på "feil" side og la kameraet avsløre hvem man er. Her er de i alle fall, selvportrettene mine. Tatt på samme sted som disse portrettene, foran den hvite ovnsmuren i stua. Uten profesjonell lyssetting, kun med det jeg har for hånden. Kornete, og avfarget, slik jeg tenkte det skulle være.

Amaryllis unfolding

2009-12-12T15:16:00.000+01:00

Litt overopptatt av denne planten for tiden, jeg vet.

Floral adventskalender

2009-12-11T09:32:00.000+01:00

Time Magazine: Året 2009 i bilder

2009-12-10T10:13:00.001+01:00

Time Magazine presenterer 2009 slik de så det. De har kikket en del på Obama, naturligvis. Det er mye konflikter; Afghanistan, Palestina, Afrika. Det er mange gode fotografier, og mye som er egnet til å produsere tankespinn rundt den verdenen vi lever i. Nyhetsfotografene gjør en viktig jobb med å dokumentere viktige begivenheter, og de aller beste av dem velger motiver som kan være med på å beskrive mer enn det man rent faktisk ser på bildet. Deri ligger naturligvis fotografiets makt, naturligvis. Makt til å påvirke, forandre, fascinere, fordreie, manipulere, lyve.

Et fotografi er et utsagn, en påstand, et lite bilde av verden sett fra én spesiell vinkel. Det tror jeg det er viktig å erkjenne og ta inn over seg. Og akseptere.

Green Majestic, Nassau i Senjahopen

2009-12-09T22:43:00.000+01:00

Klokken er bare 17 i Senjahopen, men det er mørkt nok til at lysene fra havna lyner over vannflaten.

Amaryllis Hippeastrum

2009-12-08T22:49:00.000+01:00

Jeg er den heldige eier av både en amaryllis og et Sigma 70-300mm objektiv med makromodus.

Fotografen fotografert

2009-12-06T23:28:00.000+01:00

Ofte er det sånn med fotografer at man ikke riktig vet hvordan de ser ut. De holder seg nemlig bak kameraet mesteparten av tiden, og hvis du er så heldig at du får et bilde av dem, så har de kameraet foran ansiktet. Selv har jeg ikke mange bilder av meg selv, men jeg tror nok jeg må ta steget og produsere en serie selvportretter på et punkt. I mellomtiden har jeg vært så heldig å få hjelp av min yngste datter, Jenny. Under fotografering av tenning av julegrana i Mefjordvær ble hun inspirert og spurte om hun ikke kunne få ta med Lumixen, reservekameraet, og ta noen bilder, hun også. Slikt pleier å være en god idé. Resultatet ble en del uklare bilder (må snakke med jenta om å ha tålmodighet nok til å la autofokusen gjøre sitt, og om eksponeringstrekanten, sånn at hun slipper å flikke opp blitzen hele tiden...), men også dette blinkskuddet av undertegnede midt i prosessen med å dokumentere julegrana, nedenfra og opp. Takk skal du ha, Jenny.

Tromsøtur og Vildes første kaffe latte

2009-12-06T15:54:00.001+01:00

Gjøre det enkelt

2009-12-04T15:11:00.001+01:00

Fotografen Bruce Percy skriver i bloggen sin The Art of Adventure Photography om minimalisme i foto. Jeg har tidligere snakket om å finne sin egen stil, og det enkle kan være et element i en slik "stil", eller "signatur", om man vil. I alle fall er det et godt råd til alle som begynner å fotografere, at man tenker over motivet sitt, og ser hva man kan kutte bort av elementer. Det gjelder andre kunstformer, også, som i det å skrive. Er dette elementet nødvendig for det jeg forsøker å uttrykke? er spørsmålet man må stille seg selv hele tiden. Foto er en umiddelbar kunstform. Hvis det umiddelbare inntrykket er rot og kaos, så blir det rot og kaos bildet uttrykker. Bildene til Bruce Percy gir et umiddelbart rolig inntrykk. Fordi de er enkle.

Båter på blå bakgrunn (Senjahopen)

2009-12-03T16:54:00.001+01:00

Tok en photowalk sammen med fotoelevene på kulturskolen i dag morges. Vi gikk gjennom skogen og deretter ned til havet. Frøs fingrene og ørene av oss, men fikk tatt en rekke bilder og eksperimentert litt med mulighetene som ligger i fotoapparatet. Vi ble også vitne til et lys som gikk fra nesten totalt fraværende til blått og mystisk, slik det gjerne gjør i desember i Nord-Norge. Det er ikke mye vi får, så det vi har må vi bruke vettugt.

Jeg har planlagt å ta noen fototurer til Senjahopen. Har blitt litt "mett" på Mefjordvær, kanskje, og søker andre motiver. Dette bildet blir muligens et lite frampek i så måte.

Det må være kjærlighet

2009-12-02T14:02:00.000+01:00

Jeg er filleonkel til en attenåring som heter Cecilie, som stakk innom med den nye kjæresten sin i går. Fotografering fulgte naturligvis, og vi improviserte raskt et lite studio der i stua, med pipemuren som bakgrunn og med en lampe som vi bare dro nærmere. Her fikk Cecilie artig ansiktsuttrykk, og jeg likte resultatet. Svært romantisk.

Tilbake til november 2006, en tidsreise for ei lita jente

2009-12-01T17:48:00.000+01:00

Backup av november er gjennomført, og min vane tro har jeg gått tilbake i tid for å se hva jeg tok bilder av i november for to år siden. Slik jeg har oppdaget før, så var det få bilder i mappa for november 2007, bare tre. Derfor måtte jeg tilbake til 2006. Der fant jeg dette bildet (det øverste) av Vilde som ligger og ser på tv. I tillegg bestemte vi oss for å gjenskape scenen. Vi fikk det vel ikke helt til på samme måten, men det er i alle fall tydelig at jenta har blitt eldre.

Ventetida er over

2009-11-29T20:57:00.000+01:00

Det er det øverste bildet som røper at mitt Nikon D80 igjen har en skinnende ren sensor. Hadde dette vært før rensen, så hadde man kunnet se små flekker og noe som lignet på små taustumper, relativt malplassert mot himmelen. Eller, du ville ikke ha sett dem, for jeg hadde fjernet dem i fotoredigeringsprogrammet. Jeg er glad, og jeg nærmer meg Nikonen med litt famlende fingre. Men fingrene husker hvordan det var.

Det andre bildet er fra dagens julegrantenning i Mefjordvær. Jeg har ikke helt julestemningen ennå, og det er forøvrig alt for tidlig. Men mange folk dukket opp, og grantenninga var startskuddet for adventen. Bildet ble slik jeg planla: Lang lukkertid for å fange opp bevegelsene blant menneskene, mens treet blir sentralt.

Aurora borealis - the movie

2009-11-26T09:42:00.000+01:00

De bildene jeg har tatt de siste dagene har ikke vært gode. Lumixen holder ikke spesielt godt mål i mørket, som jeg har nevnt tidligere. For å holde koken her på bloggen publiserer jeg derfor heller denne filmen jeg laget av nordlys-bildene mine fra oktober. Den ligger nå på YouTube. Spennende å se om det er noen som har lyst til å kikke på den.

Sovende traktor

2009-11-22T22:21:00.000+01:00

Kanskje jeg ikke alltid behøver å si noe?

Jeg elsker å gjøre det

2009-11-22T13:16:00.000+01:00

Alfred Stieglitz - An Icy Night, 1898

Originally uploaded by The Photo History Timeline Collection

“Let me here call attention to one of the most universally popular mistakes that have to do with photography - that of classing supposedly excellent work as professional, and using the term amateur to convey the idea of immature productions and to excuse atrociously poor photographs.”

Alfred Stieglitz (1864-1946) står bak sitatet over. Han var amerikansk fotograf og innbitt forkjemper for å gjøre fotografiet til et akseptert uttrykk i kunstverdenen. Han hadde også, som det framgår av det han sa, mange tanker rundt begrepene profesjonell og amatør. Sitatet går videre slik:

"As a matter of fact nearly all the greatest work is being, and has always been done, by those who are following photography for the love of it, and not merely for financial reasons. As the name implies, an amateur is one who works for love; and viewed in this light the incorrectness of the popular classification is readily apparent."

Ordet amatør har sine røtter i latinen, det kommer fra amare - å elske. En amatør er altså en som gjør noe han elsker å gjøre. Dermed er det lett å se at Alfred Stieglitz er inne på noe viktig, nemlig skillet mellom å gjøre noe for penger og å gjøre noe fordi man virkelig elsker det.

I siste instans er det kanskje ikke så viktig hva man kaller det. Men i alle fall er det greit å vite at amatør er noe man kan erklære seg for med stolthet. Det betyr ikke at man ikke helt vet hva man gjør eller tar dårlige bilder. Tvert i mot. Det gjør at man er fri til å eksperimentere og gå i dybden på noe som man kanskje er den eneste som bryr seg om. Det betyr stor frihet å være amatør.

Frihet er bra. Og når jeg tenker over det Stieglitz har sagt, så er jeg glad for - og stolt over- at jeg er en amatør.

Å snakke med et språk som ikke finnes ennå

2009-11-21T18:15:00.001+01:00

Etter å ha besøkt den eksellente fotobloggen til Kjetil Karlsen i dag har jeg tenkt på stil. Det er noe der. Et neste steg for meg selv og mange andre fotografer som skjønner teorien og begynner å få god tilbakemelding på bildene våre. Det er sånn med alle kunstarter. Du lærer deg teknikkene og får erfaring og trening. Du kan produsere noe som er pent, og kanskje til og med noe som får folk til å stoppe opp og tenke. Men ligner det på noe alle andre gjør? Da mangler du egentlig egenart. Du har ingen egen stil.

Sa jeg "du"? Jeg mente "jeg".

En ting er å være "flink". Noe annet er det å ha egenart, en signatur. Picasso kunne male mennesker realistisk. Han kunne lage fine bilder. Men så forlot han det å være "flink" og fant en stil som ingen andre tidligere hadde gjort krav på, men som mange ville kopiere etter ham. Picasso snakket med et språk som ingen hadde hørt før. Han var unik.

Samtidig lurer jeg på om stil og egenart er noe man kan planlegge og arbeide fram, eller om det er noe som bare skjer. Eller kanskje det handler om å dyrke noe man føler kan bli spennende og potensielt fruktbart i sin egen produksjon?

Tror jeg må gå i tenkeboksen med den der problemstillingen, gitt? Noen som har innspill?

Ice ice baby!

2009-11-20T14:54:00.003+01:00

Mere frost. Jeg har besøkt en og annen av de andre fotobloggene i Norge, og det er mye av det samme. Vi fryser, og får det på film (og på sensor). Mange, mange gode bilder, og mange dyktige fotografer, både blant amatørene og proffene.

Etter tilbakemelding har jeg vært i stand til å gjøre viktig finpuss på bloggen min etter endringen til det nye utseendet. Fargene har blitt nyansert og arbeidet med, det er nå mulighet til å kommentere (bare forsøk). Jeg er veldig fornøyd med hvordan alt ser ut nå. Til det mye bedre. Det er masse arbeid med å gjennomgå gamle poster for å justere fotografier til den nye størrelsen, men det er det verdt.

Made in Norway

2009-11-19T14:20:00.002+01:00

Frost er herlig. I alle fall når den har satt seg fast på gammelt støpejern som ligger henslengt ikke langt unna garasjen i stedet for å ha satt seg fast på yttersiden av lårene fordi man har glemt å ta på seg stil-longs. Denne bloggen ligger ikke henslengt i nærheten av garasjen. Tvert i mot. Vi har som faste lesere åpenbart må ha lagt merke til, innført en helt ny mal. Litt finpuss må vel til, men jeg er i stor grad veldig fornøyd. Bildene blir større nå, og du skal slippe å klikke på dem for å få de store, fine versjonene. En kolonne nedover siden betyr større enkelhet, og det er også bra. Men for all del. Ikke sluk rått min begeistring. Gi gjerne tilbakemelding om du synes dette var et stort steg tilbake, om du er sånn passelig mellomfornøyd, eller om du bare vil skryte av bildene og ikke bryr deg så mye om innpakningen. Eller noe annet.

Lager du bilder av verden, lager verden bilder av deg

2009-11-19T10:45:00.008+01:00

Ute i morgenlyset med Lumixen. Det er november. Snøen har vært her og forsvunnet igjen, men alt er frosset. Leonidene var temmelig sjenerte i år, men vi fikk i alle fall nordlys for noen kvelder siden. Jeg fyrer i ovnen, koker kaffe og hører på P1 på radioen, akkurat som en gammel gubbe.

Vent nå litt..!

Rusten er våken

2009-11-17T19:34:00.009+01:00

6966
Originally uploaded by TexasValerie

Ut av en morgen

og inn i ei natt

du kjøper noen greier

får ingen rabatt

kom aldri tilbake

når du har dratt

ut av en morgen

og inn i ei natt

Rust sover aldri, som Neil Young sang, og det er greit. Forfallet tar aldri pauser, jobber bare stødig videre. Når det tas på fersken kan det imidlertid bli gode bilder av det. Rustne, råtne, forfalne strukturer. Det er noe med dem. Levd liv, kanskje? Likevel synges det, kanskje mest på trass: Hey hey, my my. Rock n'roll will never die. Eller

Hei og hå

hei og hå

livet er herlig

mens det står på.

John er fra Drammen og tar blant annet deilige bilder av rustne biler som en gang kjørte rundt på veiene, men som nå står og sakte glir fra hverandre. Bildet over er det TexasValerie som har tatt, men Johns bilder finner du for eksempel her.

(Denne teksten inneholder forsøksvise gjendiktninger av Neil Youngs Hey Hey My My).

Haikuminne fra Malaga

2009-11-16T22:16:00.001+01:00

I skyggen tappet de

moscatel fra gamle fat

sånn smaker smil

(15. juli 2009. Antigua Casa de Malaga. Mine skyldner krittet opp på bordet.)

Kameraer og kvinner

2009-11-16T08:53:00.002+01:00

Det skal innrømmes at det er en utfordring å ta bilder med et uvant kamera. Jeg tror ikke det spiller noen rolle om det er dyrere eller billigere, nyere eller eldre. Når man har blitt vant til ett sett av knapper, en måte å tenke på, så er det vanskelig å begynne å tenke nytt. I alle fall tar det tid.

Jeg har ikke tenkt over det før, men jeg merker nå at hendene mine kjenner - og savner - Nikonen. Med mitt reservekamera går jeg rundt og leter etter motiver, og når jeg finner det begynner hendene mine å fikle på vante steder uten å finne det de leter etter. Det er som å ta med seg ei dame hjem, men når du begynner å kjenne etter under dyna, så har alle kroppsdelene byttet plass på henne. Og noen er ikke der en gang!

Ok, det var en dum sammenligning. Men poenget mitt er uansett ganske positivt. Jeg opererer mitt vanlige kamera, Nikon D80, som en gammel kjenning. Vi er langt på nær smeltet sammen som verktøy for å ta bilder. Jeg som operatør og regissør, kameraet som finkalibrert instrument.

Håper de steller godt med kameraet mitt mens de har det, de som utfører sjekk og rens. Bildet over er fra Brøstadbotn, igjen. Jeg har vært der denne helga også, sammen med broren min. Å gå tur med Panasonic Lumix DMC-FZ5 pek-og-klikk-kameraet i stedet for Nikonen, er som å ha et lite one night stand med gammelkjæresten. Litt småspennende, men så merker man begrensningene som gjorde at man endte opp med å bytte henne ut.

Der var en sånn teit sammenligning mellom kamera og kvinner igjen! Hva er det med meg i dag?

Ett kamera i hånden er bedre enn fire svin på skogen

2009-11-13T10:21:00.001+01:00

Mitt Nikon D80 er nå inne til Check & Clean, og forhåpentligvis kommer det tilbake splunkende glitrende flunkende knitrende rent og klart for nye titusenvis av fotografier. Forøvrig har jeg gjort noe research på Flickr sin kamerafinner, og funnet ut at D80 er det fjerde mest brukte kameraet. Et par Canonmodeller, samt iPhone(!) er mer populært.

Reservekameraet mitt, Panasonic Lumix DMC-FZ5 ligger langt nede på popularitetsskalaen, men det er fremdeles fullt mulig å ta gode bilder med det. Se bare på disse bidragene fra Flickr-brukere:

Marejada, av Scuba Hobbes

2.Nov.09 (^) ♥, av ๖ۣۜSỏмα → Exam'z'

Curiosidad / Curiosity, av * Cati Kaoe *

Esferas doradas, også av * Cati Kaoe *

Så det, så. Det beste kameraet er det du har for hånden, og for min hånd ligger nå Lumixen. Det er en god del mindre i størrelse. Det føles for lett når jeg holder det, og det er uvant å bruke, men jeg kommer sikkert fort inn i det.

Heroisk ensomhet

2009-11-11T22:28:00.005+01:00

Camping er overvurdert i november (HDR) - Brøstadbotn

Skogbunn - Brøstadbotn. Jeg har avfarget så mye i det siste. På disse var det artig å tvert i mot forsterke de fine fargene ørlite.

Siste fra Brøstadbotnturen min nå i helga. Øverste er ett av HDR-bildene som ble litt kult, selv om vinden i tretoppene trippeleksponerte noen av greinene. Det kan jeg leve med. Campingvogna står på andre siden av veien i nærheten av hytta, og sannheten er at jeg har fotografert den før. Først nå ble det som jeg hadde tenkt meg. Det måtte altså HDR til for å skape den følelsen av heroisk ensomhet som jeg var ute etter.

Deretter skogbunn. Den var flott og mange steder frossen, men dessverre skuffende enhetlig. Eller kanskje jeg ikke så godt nok etter. Jeg lot være å fotografere elgbæsjen som beviste at store dyr hadde stått og spionert på meg mens jeg tok midnattsbadet mitt i jacuzzien.

Akkurat som jeg hadde hatt på følelsen.

Mer fra helga: Spennende mørke-HDR

2009-11-11T08:23:00.002+01:00

Her kommer mer fra helga mi i Brøstadbotn. Som nevnt var HDR-landskap ett av målene mine, og jeg forsøkte også å ta bilder om kvelden. Nå er det jo slik at det er mindre vanlig med HDR-bilder fra kvelds- og nattlandskaper, men det bør jo ikke hindre en fra å forsøke. Dette treet på andre siden av veien fra hytta endte opp med å bli ganske spennende, syntes jeg. Scenen ligner jo ikke på noe fra virkeligheten, men likevel.

Senere i dag, eller i morgen, det andre jeg gjorde av fotografiske aktiviteter i Brøstadbotn: Rim på høstløv.

Tidlig november i Brøstadbotn (HDR)

2009-11-08T11:41:00.002+01:00

Låven nedenfor hytta er midt i et herlig forfall.

Måne over Senja. Forgrunn, bakgrunn, og noe i midten.

Siden onsdag har jeg vært i Brøstadbotn på hytta. Der har de kommet langt, med Internett over fiber og det hele. Alt som har hindret meg fra å komme på nett har vært mangel av en vanlig nettkabel. Fotomessig har målet vært å fotografere litt av landskapet i HDR, og det har jeg gjort. Smakebiter over.

Ett klikk. En brennvidde. En sjanse.

2009-11-04T15:28:00.002+01:00

Ett av fotoprosjektene mine heter People I Met on Tuesday, inspirert av noe jeg har glemt. Det går i korthet ut på at jeg fotograferer folk jeg møter i løpet av dagen. Reglene er relativt enkle:

En brennvidde, eller et fastobjektiv, samme på alle.
Ett klikk, og så må du enten bruke bildet eller la være.

Dette bildet representerer femten av de menneskene jeg møtte i løpet av tirsdag 03. november 2009. Noen ville ikke la seg portrettere - helt greit, jeg maser aldri - og én lignet så lite på seg selv at jeg valgte å ikke bruke det (sorry, Berit).

Så her er de altså. Femten tilfeldige mennesker som fikk smile eller la være, se i kamera eller late som ingenting, til og med skjule ansiktet med hendene. Ett klikk. En brennvidde. En sjanse.

Takk for innsatsen! Her er portrettene i en-og-en-versjoner.

Hun som går foran

2009-11-03T18:44:00.001+01:00

Det er en tanke nesten bortenfor fatteevnen at man har barn som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for en selv. Noe som springer ut av en selv, ledd i kjeden som fortsetter inn i framtida også når man selv ikke er der. Jeg har tre døtre, og Synnév var den første.

Min eldste datter tar sitt utvekslingsår i England. Mye av det hun opplever virker fremmed for meg. Hun studerer psychology og law, og når hun snakker engelsk over Skypen høres hun nesten ut som en innfødt. Snart må hun regnes som en voksen, med alle fordeler og ulemper det medfører. Samtidig er hun fremdeles et barn som savner foreldrene sine. Opp gjennom tenårene har hun slåss for sin frigjøring, og som alle i hennes alder begynner hun kanskje underbevisst eller bevisst å lure på om hun vil ha friheten. Det er skremmende og fantastisk på samme tid, husker jeg. Sånn er det nå også. Allerede kan hun masse ting som jeg ikke kan. Hun har gjort erfaringer som er andre enn mine (sikkert noen som er like, også).

Det er med masse stolthet og kjærlighet jeg observerer henne nå. Nye ting hele tiden, nesten som da hun var bitteliten. Da var det nye framskritt hver dag. Nå er hun igjen inne i en intens læringsprosess, og vi havner mer og mer på sidelinja. Det er sånn det skal være.

Synnév er så godt som voksen, men forblir min lille flinke jente. Hun er hardtarbeidende, sterk, målbevisst, kjærlig, fornuftig, sprø, glad. Et godt menneske, uten tvil. Ett som jeg er glad for at jeg var med på å sette til verden.

Du gjør ære på en pappa, Synnév, og jeg er glad i deg.

---

Og du ba om det.

Vi som liker å skyte fly

2009-11-03T08:38:00.008+01:00

Dette flyet har jeg skutt. Det tilhører Austrian Airlines og frakter passasjerer

Jeg vokste opp i nærheten av en flyplass, Bardufoss. Kanskje er det derfor jeg har utviklet en fascinasjon for fly. Ofte synes jeg de er vakre. Egentlig skulle jeg ha gjennomført et flyplass-fotograferings-prosjekt. Spesielt fordi jeg fremdeles husker så godt alle "Fotografering forbudt"-skiltene som sto plassert på alle steder der man hadde godt utsyn over rullebane og andre flyplass-anlegg. Nå i morges leste jeg et intervju med en fotograf som har fly som spesialitet, Jeffrey Milstein. Han ligger på ryggen og "skyter" dem i det de er i ferd med å lande. Så arrangerer han bildene på forskjellige kunstferdige måter slik at de nesten ligner leketøysfly satt opp ved siden av hverandre.

Fly må veie masse, likevel har de som regel ingen problemer med å lette selv om de i tillegg til alt metallet må drasse på en masse passasjerer. Det forundrer meg hver gang jeg sitter på. Selv om jeg vet at det finnes en vitenskapelig forklaring, så virker det nesten magisk.

Dette flyet har Clydeorama skutt. Det tilhører det amerikanske forsvaret og frakter våpen.

Noen fly frakter passasjerer, andre fly har andre funksjoner. F-22 er laget for å være usynlig på radar. I buken bærer den våpen. Flyet har en usannsynlig prislapp og er stappet med moderne teknologi. F-22 sin funksjon er å være herre over himmelen i tilfelle krig. Det kommer den til å være. Faktisk ville amerikanerne vært herre over himmelen med de flyene de begynte å utvikle på midten av 60-tallet, så F-22 framstår som en svært kostbar unødvendighet. Men rent estetisk synes jeg det er et utrolig vakkert fly. Nesten en flygende skulptur.

Til min glede oppdaget jeg at Jeffrey Milsteins hjemmeside ønsker besøkende velkommen med buken til ett.

Mefjordværmorgen

2009-11-02T18:46:00.002+01:00

Man er jo heldig som bor i et landskap som har så mye å by på som Mefjordvær. Storm. Midnattsol. Aurora. Fata morgana. I morges var himmelen rød, så før jeg ordnet til frokost til ungene, mens de ennå satt i stua og gned søvnen ut av øynene, så stakk jeg ut, nedfor veien for å komme klar av telefon- og strømledninger (når legges disse i jorda eller erstattes av trådløse alternativer!?) og dokumenterte. Mefjordværmorgen. Rød og fin.

Så gikk jeg inn, vekket ungene som hadde sovnet av i stua, og skar noen brødskiver.

Smånervøs mosaikk

2009-11-01T18:16:00.001+01:00

Klikk på bildet for større versjon

Igjen har jeg brukt Mosaic maker til å lage en liten medley over bilder fra Flickr. Denne gangen var søkeordet "anxious", til ære for Halloween denne helga. Mye kule bilder her. Forrige gang dukket det tilfeldigvis opp en rumpe i mosaikken, og tror du ikke det er en i denne blandinga også!

Credits:
1. Waiting for Trick-or-Treaters (Ontario), 2. Lowland gorilla biting her fingernails, 3. 4.6, 4. The Squirrel looks worried 2, 5. The Squirrel looks worried, 6. Spectatorship, 7. agonizing, 8. 190.365 Anxious, 9. Poste de Luz Ansioso / Anxious Lamppost, 10. In for a bumpy ride., 11. trapped, 12. waiting, 13. Silver gaze, 14. 72/365, 15. interview, 16. lexi sayok press 2009, 17. lexi sayok paris hilton holding anxious CD in hand press red carpet utah devan bailey, 18. lexi sayok shirt available online, 19. You make me anxious, 20. Untitled, 21. Nectarine and Blood Orange joke, 22. Worries, 23. Keri holding anxious lexi sayok cd, 24. devan bailey lexi sayok live, 25. trendy edited, 26. devan bailey lead singer lexi sayok, 27. hello tokyo lexi sayok, 28. lexi sayok shirt design, 29. lexi sayok card, 30. lexi sayok live, 31. anxious lexi sayok album cover CD, 32. lexi sayok anxious CD cover album, 33. lexi sayok anxious, 34. lexi sayok anxious album cover, 35. lexi sayok anxious CD cover, 36. Anxious lexi sayok front cover

Tilbake til oktober 2007

2009-11-01T14:50:00.001+01:00

Hver måned, i sammenheng med backup-prosessen, går jeg to år tilbake i tid og finner fram et bilde fra den angjeldende måned. I oktober 2007 tok jeg svært lite bilder, i sterk kontrast til 2009, forøvrig. Jeg var kun på en eneste fototur, og det var sammen med Jenny. Her er ett av bildene som jeg hittil ikke har viet noe oppmerksomhet. Vi er oppe ved støtta på Knuten, og her skriver Jenny seg inn i den lille boka som ligger der oppe. Hun registerer seg i historien over alle som har giddet å klatre opp på landemerket vårt, og jeg registrerte henne for evigheten.

Nytt fotonettsted

2009-10-31T22:13:00.000+01:00

Mitt fotogalleri er nå offisielt åpnet. Der kan du se serier av fotografier uten alt det unødvendige pratet som følger med denne bloggen. Sjekk det ut. Bruk categories i menyen for å velge kategori av bilder. Lenken kommer her...

NorengFoto.

For å komme tilbake til Notater fra utposten: Velg blog fra menyen.

Huskeregelen som gir deg bedre bilder

2009-10-31T14:52:00.008+01:00

MOTIV - ekstra sikkerhet for bildet ditt

I en tidligere post skrev jeg om en huskeregel på engelsk, EDFAT, som man kan gjennomgå i hodet når man står der med kameraet og har et motiv foran seg. Mitt norske forslag var DATIV, men her er en forbedret versjon. Hvis du kan huske bokstavene M, O, T, I, og V (skjønner du?) når du er klar til å fotografere, så vil alt gå så mye bedre. Bokstavene hjelper deg til å huske fem aspekter ved komposisjonen din:

M - Makro og utsnitt (kan jeg framstille motivet ved hjelp av en liten del av det - et lite utsnitt?)
O - Oversiktsbilde (er det et oversiktsbilde som er best, og hvor mye av omgivelsene bør jeg inkludere?)
T - Tid (hva slags lukkertid er best? Er det noe som tilsier at spesielt lang eller kort lukkertid gir et mer interessant eller talende bilde?)
I - Innramming (er det noe som kan fungere som naturlig innramming av bildet, noe jeg kan fotografere gjennom, eller noe jeg kan plassere i kantene?)
V - Vinkel (hvilken vinkel er den mest interessante, uventede eller gir det beste bildet?)

Se så! Husk M.O.T.I.V. og det vil gå deg godt i fotoverdenen.

Oktobers beste bilde

2009-10-31T00:34:00.001+01:00

Ikke det beste bildet i oktober. Muligens det femte beste? Rundt der?

Oktober har vært lang. Så lang at jeg føler det som om jeg har tatt bilder i et helt år. Det var dessuten veldig vanskelig å kåre mitt eget beste bilde for måneden, for jeg synes jeg har mange. De fleste av perlene (i mine egne øyne, i alle fall, og dette er jo en konkurranse av og for kun én person - meg) har jeg allerede publisert, også den som jeg synes er aller, aller best. Du finner det i dette innlegget, det aller første bildet. Jeg har besøkt Budapest og fikk mange fine bilder der. Jeg har brukt makro-objektivet på moloen, mange fine bilder. Aurora kom på besøk, mange fine bilder. Og så tok jeg kameraet med meg for å fotografere fyrlykta. Fine bilder. Jeg har vært heldig.

Bildet over er fra flyplassen i det vi forlot Budapest tidlig en morgen midt i oktober. En fin dis lå over betongen, og flyene virket som mekaniske dinosaurer som hadde gått seg bort i tåka. Jeg oppdaget dette bildet egentlig først nå. Det er det beste av de jeg ikke har brukt her i Notater fra utposten. Jeg liker dybden i bildet, og at konstruksjonen i forgrunnen ligner på et stort dyr. Vi tok buss ut til flyet vårt, og denne scenen fotograferte jeg gjennom vinduet.

National Geographic vil ha bildet ditt (innen i morgen)

2009-10-30T15:41:00.002+01:00

I morgen er siste frist for å sende inn fotografier til National Geograpics internasjonale fotokonkurranse for 2009. The Guardian har laget et galleri på ti bilder for å vise noen av de innsendte bidragene. Hm. Tror jeg avventer deltagelse enda ett år, jeg.

Ut til fyret (HDR) 2

2009-10-29T22:36:00.004+01:00

Flere bilder fra turen min ut til "løkta" i Mefjordvær. Det ble åtte til sammen, som finnes på Flickr ved å følge denne lenken.

Det fine med dette lille prosjektet, i tillegg til at jeg er voldsomt fornøyd med bildene og at jeg virkelig føler at jeg begynner å få HDR-arbeidsgangen inn i hendene, er at jeg gjennomførte fotoprosjektet nettopp slik jeg hadde planlagt. Jeg tenkte gjennom hva motivet skulle være, at det skulle være HDR, tok med meg stativet og riktig objektiv, og gikk av gårde. Vel framme sjekka jeg forskjellige vinkler, og det aller første bildet jeg tok er sannsynligvis det beste. I tillegg har jeg ikke beskåret noen bilder, bortsett fra litt sånt som må bort når man retter opp horisonten. Fornøyd i dag, ja!

Ut til fyret (HDR)

2009-10-29T14:37:00.002+01:00

Turen i dag gikk opp lyktestien og ut til "løkta" på andre siden av Knuten. Målet var HDR-fotografier av den lille fyrlykta som står der og blinker når det er mørkt. På veien møtte jeg resten av hobbyfotografene i Mefjordvær. De satt på svabergene og tok bilder av bølger. De fikk seg et sjokk når jeg hilste, for de var så opptatte av arbeidet at de ikke merket at jeg kom. Selv fikk jeg en rekke fine bilder. Bare noen av dem er ferdigredigert, men det ser bra ut. Så bra at jeg ikke klarer å la være å blogge om det allerede nå.

Og han så at det var godt

2009-10-29T10:09:00.001+01:00

Ikke så mye å skrive om at man skifter logo, kanskje. Etter litt prøving og feiling fant jeg ut at det var best å kjøre litt enkelt. Zen, lissom. Og dette enkle bildet av horisonten er en av mine egne favoritter. Tatt nærmest fra stuedøra, uten noen særlig dramatikk, og så har det så mange flotte skygger og farger. Absolutt utkant og lenger ut på landet!

Konflikten i Pakistan i bilder

2009-10-28T23:59:00.001+01:00

Jeg lenket til fotojournalistikk i artikkelen Absolutt fabelaktig fotojournalistikk: På rett sted til rett tid, og her kommer det enda mer. Disse bildene, 36 stykker totalt, dekker konflikten i Pakistan. Bilder koblet til journalistikk er jo egentlig ment å skulle dekke nyheter og aktuelle emner, og med tiden fungere som historiske dokumenter, men i tillegg er flere av dem ordentlig gode. Ikke så rart. De fotografene som dekker sånt som konflikten i Pakistan for de store magasinene, har vel noe å fare med. Artikkelen i sin helhet, med alle 36 bildene finnes på nettstedet Boston.com, her.

Mine favoritter, derimot, kan du finne i listen under. Ingen blodige scener, ingen våpen, ingen sinte ansikter, ikke noe vold. Jeg lover. Bare fotografier som jeg synes er gode, uansett hvor de er tatt og hva de skal forestille.

Pakistanske skolebarn gjør seg klar til å synge nasjonalsangen
Azmatullah venter
Sjekk skjegget

Fine bilder, selv om området dessverre er hardt rammet av konflikt og voldsutøvelse.

DATIV hjelper deg med motivet

2009-10-28T19:35:00.003+01:00

Nikon D80: 195mm, 1/20s, f5.0, 100 ISO

Dagens opplasting på Flickr var fra en molotur i forrige uke. Da tok jeg med vilje med meg mitt Sigma 70-300mm-objektiv for å fotografere detaljer. Objektivet er bra til tele og til "litt stor" makro, og krever stativ stort sett hele veien hvis lyset ikke er à la sommerdag eller man bumper opp ISOen skikkelig. Til det daglige har jeg ikke noe bruk for det, så jeg er nødt til være bevisst når jeg tar det med meg på tur.

OBS! OBS! Resten av dette innlegget er oppdatert. Se heller her for en enda bedre huskeregel!

Snakket om det for elevene på Kulturskolen i dag, og kan kanskje bringe det på bane her også. Jeg har strevd med å oversette huskeregelen EDFAT til norsk. Den engelske versjonen brukes når man står ovenfor et motiv, og skal hjelpe deg som fotograf til å tenke over andre måter å tilnærme deg motivet på. Huskeregelen EDFAT står for Entire, Detail, Framing, Angle og Time, og det nærmeste jeg har kommet så langt, på norsk, er DATIV:

D - Detaljer (Noen detaljer som det er verdt å fokusere spesielt på?)
A - Alt (Er det helheten som er viktig?)
T - Tid (Kan kortere eller lengre lukkertid være aktuelt?)
I - Innramming (Finnes det en måte å "ramme inn" motivet på?)
V - Vinkel (Hvilken vinkel er den beste?)

Hvorfor er det viktig å tenke over disse tingene? Jeg antar det er flere hobbyfotografer enn meg som har en tendens til å bevege seg for raskt bort fra et motiv som kanskje har mer spennende på lager. Vi står gjerne opp og ned og tar bildet vårt, og går så videre. Huskeregelen skal hjelpe oss til å tenke oss litt nøyere om. Gjennomgår man alle spørsmålene i hodet mens man har motivet foran seg, så sikrer man i alle fall at man ikke går glipp av mulige innfallsvinkler som kunne vært fruktbare.

DATIV, altså. Husk det neste gang du fotograferer. Om jeg bare kunne ha kommet på en måte å få huskeregelen til å bli MOtiv i stedet for. Det hadde vært enklere å huske. Kanskje noen har noen forslag?

Stå litt nærmere stuevinduet, kjære

2009-10-27T21:44:00.002+01:00

Så her om dagen, etter å ha gjort et dypdykk i arbeidet til Irving Penn, som nylig døde, endte jeg opp voldsomt inspirert. Da min bedre halvdel (sier man fremdeles sånt?) kom hjem fra jobb hadde jeg fremdeles nok dagslys, antok jeg, til å ta noen portretter. Jeg beordret henne med andre ord sporenstreks til å kle seg i noe enkelt og gjøre seg klar for å foreviges. Dama reagerte relativt rolig og behersket, og hadde til og med svar på rede hånd når jeg ba henne finne ett eller annet objekt som kunne være med på bildet. Metall-øredobbene ville kanskje gjøre susen? Ja, det synes jeg.

10% av bildene endte opp med å være gode nok. En av lærdommene jeg har tilegnet meg etter seansen er å skyte portretter ved med mindre blenderåpning. Mange av bildene, også noen som ellers så veldig lovende ut, måtte forkastes fordi øynene ikke var skarpe. Som alle vet er det alfa og omega, og alle de andre greske bokstavene i mellom, når man lager portretter. Uansett, noen bilder ble temmelig bra. Dama er førti, men tar seg jo fremdeles temmelig godt ut!

Jeg mangler studio og alt som hører til, og må nøye meg med det som finnes av available light - noe som blir mindre og mindre etter hvert som vi nærmer oss høsten. Men nød lærer naken kvinne å spinne, så jeg finner vel på noe. Jeg vil nemlig ta flere portretter. Først må vel ungene til pers, men så er det bare å melde seg.

De andre portrettene mine kan du finne blant annet her.